News
George Harrisons samlede soloplater i gedigen vinylboks
Ikke bare er boksen med Beatles-gitaristens soloalbum massiv i seg selv, det samme gjelder utvilsomt musikken. Her får vi bevis på bevis for hvilken fantastisk låtskriver George Harrison var.
Det begynner å bli fasong på ivaretagelsen av solokarrierene til Beatles-gutta nå. Riktignok er det ennå ikke blitt tatt ordentlig hånd om Ringo Starrs katalog, men det pågående reutgivelsesprogrammet til Paul McCartney er utsøkt, John Lennons soloplater er seriøst ivaretatt, og med vinylutgivelsen av samtlige George Harrison-album – både samlet i boks og solgt enkeltvis – er vi definitivt i mål med «The quiet one».
Er det én av George Harrisons soloplater som ruver i landskapet er det selvfølgelig trippelalbumet All Things Must Pass, hans tredje forsøk, som blant annet toppet VG-lista etter utgivelsen i november 1970. Den bragden gjentok han aldri her til lands, men oppfølgeren Living In The Material World nådde en imponerende fjerdeplass i 1973, og Somewhere In England gikk helt til andreplass i 1981. I anstendighetens navn skal det legges til at solokarrieren til Harrison har vært ujevn, men at oppturene mer enn veier opp for nedturene. Med unntak av de to første platene, Wonderwall Music (1968) og Electronic Sound (1969), der særlig sistnevnte er vanskelig å høre på, var samtlige av George Harrisons soloplater å finne på VG-lista, inkludert demosamlingen Early Takes Vol. 1 (ikke med i den nye boksen) fra 2012.
Selv om George Harrison var den mest stillfarne av de fire Beatles-medlemmene betød ikke det at han manglet humor. Blant de mest fornøyelige gjenhørene i Harrison-katalogen er «This Song» fra 1976-albumet Thirty Three & 1/3, en ellevill musikalsk kommentar til rettssaken der han ble dømt for å ha plagiert The Chiffons’ 1963-hit «He’s So Fine» i sin største og mest kjente solohit «My Sweet Lord» i 1970. Det er en kanonbra boogie woogie-låt (et uttrykk som ikke brukes veldig ofte lenger der, ja) med Billy Prestons intense pianospill og masse godt humør, inkludert Monty Pythons Eric Idle som med sin hysteriske og velkjente falsett roper ut «Could be «Sugar Pie, Honey Bunch» – no, sounds more like Rescue Me»».
I motsetning til «My Sweet Lord» ble ikke «This Song» en hit, hverken hjemme i England eller her i Norge. Den gjorde det best i USA der den nådde en pen 25. plass, men det var symptomatisk for George Harrisons solokarriere at den ikke førte med seg veldig mange hitsingler. Det er dog en sannhet med visse modifikasjoner, og «Got My Mind Set On You» er det mer enn hederlige store unntaket. Da Jeff Lynne, Harrisons kompis og senere kollega i supergruppen The Traveling Wilburys, co-produserte albumet Cloud Nine i 1987, valgte de å avslutte det med en versjon av Rudy Clarks «I’ve Got My Mind Set On You», opprinnelig sunget av den amerikanske soulsangeren James Ray i 1962. I Lynne og Harrisons hender ble denne obskure perlen en giganthit verden rundt, av helt forståelige årsaker. De ivaretok mye av originalens løsslupne struktur, men oppdaterte den til et den gang svært så tidsriktig lydbilde, og den låter stadig fett.
Cloud Nine er også blant George Harrisons mest umiddelbart fengende soloplater. Den er mer helhetlig enn de fleste andre, og nå, 30 år senere, låter den forbausende friskt. Foruten denne og selvfølgelig All Things Must Pass er Living In The Material World (1973), Dark Horse (1974) og Extra Texture (Read All Albout It) (1975) plater som virkelig har tålt tidens tann. Også Brainwashed fra 2002, utgitt nesten et år etter hans død, er verdt å fremheve. Det er en plate som har fått skuffende lite oppmerksomhet. Den ble ferdigstilt av Harrisons sønn Dhani og Jeff Lynne, og selv om den ble godt mottatt og solgte forholdsvis brukbart, er den blitt litt glemt, og jeg synes det er på høy tid å slå et slag for denne platen på nytt. Selv om han ikke hadde vært særlig produktiv de siste ti årene og dette var hans første soloplate siden Cloud Nine var det tydelig at han ikke hadde mistet noe av fingerspissfølelsen. Mannen bak Beatles-låter som «Something», «If I Needed Someone», «While My Guitar Gently Weeps», «Taxman», «Here Comes The Sun» og «I Me Mine» hadde fremdeles øre for god popmusikk.
Men han døde altså så altfor ung. Lungekreften tok ham bare 58 år gammel, og det er neppe noen tvil om at George Harrison ville hatt mer å dele med verden. Heldigvis skapte han også veldig mye i sin levetid. Mange mener han burde fått bidra mer på låtskriversiden i Beatles, og det er det veldig lett å være enig i. Frank Sinatra sytnes eksempelvis at «Something» som han spilte inn samme år som Beatles’ original, 1969, var «den beste kjærlighetssangen de siste 50 årene», og John Lennon mente den var høydepunktet på Abbey Road. «What Is Love», plagiat eller ei, er like kjent som noe han skrev i The Beatles, og perlene fordelt på soloplatene hans var mange. Hør for eksempel på «This Guitar (Can’t Keep From Crying)» og «You» fra Extra Texture, «Give Me Love (Give Me Piece On Earth)» fra Living In The Material World, «Crackerbox Palace» fra Thirty Three & 1/3, «This Is Love» og «When We Was Fab» fra Cloud Nine, «What Is Life» og «I’d Have You Anytime» (skrevet med Bob Dylan) fra All Things Must Pass og mange, mange flere. Her er det mye gull!
Den nye boksen som bærer den enkle tittelen The George Harrison Vinyl Collection inneholder samtlige 12 studioalbum remastret i Capitol Studio, med coverkunst og detaljer som er eksakt gjenskapt fra originalene. I tillegg inneholder boksen den doble konsertplaten Live In Japan (der han spiller mange Beatles-låter) fra 1992 og to 12-tommers picture discs – «Got My Mind Set On You» og «When We Was Fab». Det er en mildt sagt massiv boks, usedvanlig lekkert utført og selvsagt priset deretter. Men er du først Beatles-fan hører denne hjemme i samlingen, og den gode nyheten for alle andre er at samtlige av platene også selges enkeltvis. Savner du derfor ditt gamle eksemplar av All Things Must Pass, Somewhere In England eller Dark Horse som du var så dum å gi til et loppemarked i et ubetenksomt øyeblikk finnes det altså en perfekt kopi å få kjøpt i en platebutikk nær deg.
Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), februar 2017
