Verdens flotteste 50-åring er blitt enda flottere

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band er sannsynligvis det aller viktigste av The Beatles’ mange viktige plater. Nå er den blitt gjenstand for en oppussingsprosess det står respekt av!

Noen opplevelser er større enn andre. Blant et hundretalls inviterte gjester satt jeg en mandag i april i hjertet av legendariske Abbey Road Studios, i Studio 2, der The Beatles spilte inn de fleste av platene sine, og fikk høre hele Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band i «ny» versjon, remikset av Giles Martin som tegnet og forklarte og spilte det ferdige resultatet for oss. Han er sønnen til Beatles’ faste produsent George Martin som døde i fjor, og det finnes neppe en person der ute som ville vært bedre egnet til å gi seg i kast med en av verdens mest berømte og viktigste plater.

Det var her i Studio 2 at The Beatles spilte inn Sgt. Pepper. Mellom 24. november 1966 og 21. april 1967 gjallet sanger som «Lucy In The Sky With Diamonds», «She’s Leaving Home», «Lovely Rita», «With A Little Help From My Friends», «When I’m Sixty-Four», «Within You Without You» og «A Day In The Life» gjennom veggene i det store rommet. Når vi får høre de nye remiksene samme sted og lukker øynene, er det som om vi transporteres 50 år tilbake i tid og Paul McCartney, John Lennon, George Harrison og Ringo Starr er der og spiller sangene i levende live. Lyden er så krystallklar og detaljene kommer så godt frem at vi virkelig fornemmer hvordan dette opprinnelig låt.

Foto: The Beatles I Abbey Road Studio 2

«I Beatles var vi ikke så opptatt av stereo. Vi var fullstendig monofreaks. Vi antok at stereo betød at det ville være dobbelt så høyt fordi det var to høyttalere! Og da vi fikk vite at du ville kunne spre lyden utover, var vi fremdeles ikke interessert. Den jobben overlot vi til George Martin. Vi trodde vi var ferdige med albumet. Der har du det. Sgt. Pepper. Mono.»

Sitatet stammer fra Paul McCartney som er intervjuet i den siste utgaven av det britiske musikkmagasinet Mojo om den nye remiksen, hvor han altså mer enn antyder at den originale stereomiksen av Sgt. Pepper gikk for lut og kaldt vann. Hverken han eller de andre Beatles-medlemmene hadde noen interesse av stereoprosessen, og George Martin brukte derfor også minimalt med tid på jobben. Det betyr igjen at det bestandig har vært den originale monomiksen som har hatt størst anseelse, mens det har hersket en generell enighet om at stereoversjonen ikke har vært spesielt god.

Det kan du trygt si Giles Martin og hans medsammensvorne Sam Okell har endret på. Den nye stereomiksen er et monster sammenlignet med den gamle, en seriøst god forbedring der den uendelige detaljrikdommen i arrangementene og produksjonen kommer tydelig frem.

Foto: George Martin med The Beatles

– Vårt mål var å lage en stereoversjon av monoversjonen, fortalte Giles Martin til de fremmøtte i Studio 2. – Jeg har jobbet med faren min siden jeg var 15 så jeg vet hva han ville ha tenkt, og jeg kjenner bandet godt, så det handler om å respektere hva de ville mene. Og vi ville ikke vært her nå om ikke de var fornøyd. Det er deres plate, sa Giles og siktet til Paul McCartney og Ringo Starr, i tillegg til Olivia Harrison og Yoko Ono som ivaretar sine ektemenn George Harrison og John Lennons interesser.

To av de første sangene som ble spilt inn til Sgt. Pepper var «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane». Plateselskapet EMI og The Beatles’ manager Brian Epstein trengte nytt materiale og bestemte seg for å gi dem ut som en dobbel A-side-single i februar etter å ha lagt et visst press på George Martin. De ble av den grunn utelatt fra albumet, en beslutning Martin i ettertid har kalt «den største tabben i mitt profesjonelle liv». Var det på noe tidspunkt aktuelt å innlemme de to sangene i den nye miksen av albumet?

– Vi tenkte mye på det og lurte på hvor på albumet de i så fall skulle inn, men hvorfor forandre Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band? Vi ville antagelig blitt hengt for det, måtte Giles Martin innse.

Paul McCartney forteller til Mojo at bandet selv aldri angret på beslutningen, og for egen del mener han at de to sangene var en slags forløpere til Sgt. Pepper, at de var begynnelsen på en hel prosess.

Hør første tagning av “Lucy In The Sky With Diamonds” her:

Men nå er det slik at Sgt. Pepper-jubileet markeres med mer enn den ferske remiksen. For første gang siden de tre Anthology-samlingene (utgitt i 1995 og -96) frigis uutgitt Beatles-materiale, her i form av en rekke outtakes som tar oss med inn bak kulissene og lar alle som er interessert «stige inn» i Studio 2 og innspillingen av Sgt. Pepper slik den forløp. Dette er spennende lytting!

Albumet kommer nå ut i flere forskjellige versjoner: En normal CD med kun det opprinnelige albumet i den nye stereomiksen, en dobbel-CD og dobbel vinylutgave der den andre disken inneholder albumet «stablet» på nytt i form av alternative versjoner, flere av dem instrumentale og med en del prat som er veldig interessant å høre; samt «den hellige gralen» som er en forseggjort boks. Den inneholder fire CDer samt albumet i Blu-ray og DVD. Denne går naturlig nok langt mer i dybden og kan skilte med den nye stereomiksen og den siste monomiksen på hver sin CD og to CDer med langt flere opptak av de forskjellige låtene, inkludert selvfølgelig «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» som er en så viktig del av perioden.

Kjøp Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band Anniversary Super Deluxe Edition her:

For øvrig poengterte Giles Martin at veldig mange av opptakene som fantes var praktisk talt identiske med bare små forskjeller, så han har valgt å fokusere på opptak som skiller seg ut. Her er det snakk om tempoforskjeller, endrede arrangementer og mye mer for å kartlegge låtenes utvikling, vel å merke i forskjellig grad. «When I’m Sixty-Four», «Lovely Rita» og «With A Little Help From My Friends» er eksempelvis representert med kun én alternativ tagning, mens «Strawberry Fields Forever» og «A Day In The Life» kommer i fem alternative versjoner, dog ikke samtlige komplette. Særlig sistnevnte er interessant der den avsluttende tunge pianotonen på et tidligere stadium ble nynnet. Det låter merkbart annerledes, men jeg vil jo si at den endelige versjonen er den rette.

Det er med andre ord tid for et ordentlig dypdykk ned i Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Noe man skal være klar over er at dette er en plate som tok i bruk alle studioets muligheter, og på den måten var helt banebrytende. Da Beach Boys’ Brian Wilson hørte Rubber Soul slo det ham som noe helt nytt, en helhetlig plate ulik noe han hadde hørt før, og han svarte med å lage Pet Sounds som kom i 1966. Samme år ga Beatles ut Revolver, også denne et utmerket eksempel på hva du kunne utrette i et innspillingsstudio som ikke var forsøkt før, men kreativiteten gikk virkelig inn i en ny fase da bandet spilte inn Sgt. Pepper. For kanskje første gang i popmusikkens historie – med mulig unntak av hva Phil Spector holdt på med – ble studioet for alvor brukt som et instrument i seg selv.

Foto: The Beatles 1967

The Beatles hadde gitt opp å spille konserter et par år i forveien, blant annet på grunn av de lydmessige begrensningene liveformatet ga. Det resulterte i at de ga seg selv adskillig friere tøyler i studio, og både Rubber Soul og Revolver var resultater av dette. Sgt. Pepper gikk enda lenger i sin eksperimenteringstrang og søken etter nye måter å produsere musikk på. Dette er sanger som ville vært helt utenkelig å fremføre live slik de kom til uttrykk på plate.

Paul McCartney uttrykker i Mojo-intervjuet tvil om han synes Sgt. Pepper er det beste Beatles-albumet, men han hevder at det er det mest innflytelsesrike. Det kan således også kalles det «viktigste», hevder han, men ikke nødvendigvis det beste. Det er iallfall ingen tvil om at få rockplater har betydd mer for utviklingen av moderne musikkhistorie, og i mine ører er det også et mesterverk, udiskutabelt sådan!

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), mai 2017