Eric Clapton

Få gitarister innen musikkens historie har etterlatt seg flere musikalske fotspor i sanden enn mannen med tilnavnet ”Slowhand”. Det er godt over 50 år siden han først skapte seg et navn i The Yardbirds og deretter John Mayall’s Bluesbreakers. Men det var da han i 1966 dannet Cream sammen med bassisten Jack Bruce og trommeslager Ginger Baker han virkelig fikk ry som gitargud. Cream holdt det gående et par hektiske år før det var slutt. Han spilte også den berømte gitarsoloen på The Beatles’ innspilling av George Harrisons låt ”While my guitar gently weeps”i 1968.

Etter tiden med Cream beveget Clapton seg bort fra gitarhelt-statusen og de blytunge tonene. I 1969 dannet han det kortlevde bandet Blind Faith sammen med bl.a. Steve Winwood før han året etter var hovedmannen bak Derek And The Dominos – bandet bak det fenomenale dobbeltalbumet ”Layla and other assorted love songs”. Det er her man finner den overdådige sangen ”Layla” som til dags dato holder posisjonen som en av rockens milepæler. Den var dedikert George Harrisons daværende kone Patti Boyd. Som han da også senere var gift med. Senere skrev han også den ultra-romantiske sangen ”Wonderful tonight” til henne.

Men det var først i 1970 Eric Clapton ga ut sitt første solo-album – helt enkelt oppkalt etter ham selv. Men de neste årene ble ikke enkle for ham. Heroinen hadde tatt tak et solid tak i livet hans og de neste par årene var det knapt livstegn fra ham. Ikke før hans nære venn Pete Townshend fra The Who satte sammen et stjernespekket band for ham og arrangerte en konsert på den berømte konsertscenen Rainbow Theatre i London. Opptak fra denne konserten ble utgitt på albumet ”Eric Clapton’s Rainbow Concert” og fikk Clapton for alvor fram i lyset igjen igjen etter noen års fravær.

1974 ble et nøkkelår for Clapton. Han kom seg ut av heroinens grep og spilte inn det fremragende soloalbumet ”461 Ocean Boulevard”. Han fikk en hit med sin versjon av Bob Marleys ”I shot the sheriff”. Eric Claptons solokarriere var i gang for alvor. Han hadde tatt spranget fra lange gitarsoli til et mer lavmælt sound – bl.a. påvirket av J.J. Cale.

Nå gikk det slag i slag med turnevirksomhet og nye album. ”There’s one in every crowd” (1975) fulgte opp suksessen og i 1976 kom platen ”Slowhand”. Som i tillegg til å etablere hans musikalske kallenavn  også inneholdt klassikere som ”Lay down Sally”, ”Wonderful tonight” samt versjoner av nevnte J.J. Cales ”Cocaine” og blueslåta ”Mean ole Frisco”. Dette albumet er i ettertid etablert som et av de beste i hans solokarriere. Men også albumet ”Backless” (1978) holdt bra mål.

Han fortsatte suksessen på 80-tallet og opptrådte da også flere ganger i Norge – bl.a. på Kalvøyafestivalen 1986, der han var hovedtrekkplaster i et band som bl.a. omfattet Phil Collins på trommer. På platefronten ga han det tiåret ut album som ”Another ticket” (1981), ”Money and cigarettes” (1983), ”Behind the sun” (1985) og ”August” (1986) før han skiftet plateselskap og ga ut ”Journeyman” i 1989.

Jevnlige plateutgivelser fulgte også på 1990-tallet. Men tragedien rammet Eric Clapton hardt i 1991 da hans fire år gamle sønn Conor falt ut av et hotellromsvindu i New York og mistet livet. Denne fryktelige ulykken preget ham naturlig nok sterkt og fikk ham til å skrive suksess-sangen ”Tears in heaven”.

I 1992 ga han bl.a. ut albumet ”Unplugged (live)”, som inneholdt en betydelig nedstrippet versjon av den gamle klassikeren ”Layla”. I senere år har han bl.a. deltatt mye på prosjekter som har hyllet forskjellige sider av bluesens historie – ikke uten grunn siden de fleste av hans røtter lå nettopp i bluesen. Hans seneste plateprosjekt var forøvrig en hyllest til hans avdøde venn J.J. Cale.

Samlealbumet ”The Cream of Clapton” inneholder en bra oppsummering av hans mest suksessrike år og de aller fleste av hans største klassikere kan høres her.