Don Henley – Cass County

Eagles startet som et countryrock-band, ledet av Don Henley og Glen Frey i Los Angeles i 1971.
Det har muligens vært en diskusjon gjennom årene om hva countryrock egentlig er, mannen som vanligvis kalles countryrockens far, Gram Parsons, likte ikke betegnelsen og valgte å kalle sin egen utgave av countryrock for «Cosmic American Music».

Men om du gjennomfører en «blind-øre-test» for lytterne, så ville mange sannsynligvis velge en Eagles-sang som sin definisjon av countryrock.
Uavhengig av denne diskusjonen vokste Eagles til å bli noe mye mere og større, rett og slett det mest fremgangsrike, amerikanske rockbandet på 1970-tallet. Om ikke det faktum at radio, i USA og mange andre steder, syntes å ha hengt seg opp på Eagles-sanger er nok, så tok bandet med seg vinnerloddet sitt til banken som det mestselgende amerikanske bandet noen sinne.

Så plutselig var det hele over i 1980, noen kan bli fristet til tenke at Eagles historie var rock´n´roll-parallellen til den greske myten om Ikaros, han som fløy for nærme solen.
Eagles ble oppløst etter sitt sjette studioalbum, det i dette perspektivet ikke helt presist titulerte «The Long Run» (1979) og sverget på å ikke gjøre comeback før isen lå metertjukk i helvete.
Da jeg bodde i Texas, Don Henleys hjemstat, på midten av 1990-tallet. hadde jeg den extra large opplevelsen å være vitne til Eagles konsertcomeback, kledelig selvironisk kalt «Hell Freezes Over Tour», i sportsarenaen Alamodome i San Antonio. Arenaen, med sytti tusen sitteplasser, ble fylt opp av et publikum som oppfattet Eagles som et sertifisert discoband, slik herjet Eagles på dansegulvene på andre halvdel av 70-tallet.

Å være en av ytterst få som ikke danset på stolene i Alamodome var i sannhet en merkelig opplevelse. Et resultat av den oppfatning at Eagles musikk egnet seg best for å lytte til på vei ned en highway med nedrullede bilruter.
Som vi kjenner til, har Eagles vært travelt opptatt med å turnere siden midten av nittitallet. Det tok bandet tjuetre år før de rakk å slippe et nytt studioalbum, «Long Road out of Eden», i 2007. Nok en suksess i bandets platehistorie.
Men Don Henley kastet ikke bort noe tid etter at Eagles ble oppløst i forhold til å få fart på en solokarriere, den eneste av Eagles-medlemmene som lyktes å ivareta bandets høye profil, med albumene «I can´t stand still» (1982), «Building the perfect beast» (1984), «The End of the Innocence» (1989), og etter en pause på elleve år, «Inside Job» (2000).

På dette tidspunktet hadde Eagles blitt valgt inn i The Rock´n´Roll Hall of Fame, i 1998.
Like før jeg fikk med meg Eagles comeback i Alamodome, hadde countrybransjen i Nashville endelig stått frem og innrømmet at californiarockbandet Eagles var modellen for det som da ble kalt «New Country». Innrømmelsen kom i form av hyllestalbumet «Common Thread: The Songs of Eagles» og telte bidrag fra blant andre Travis Tritt, Alan Jackson, Suzy Bogguss, Vince Gill and Trisha Yearwood.
Med sitt nye album, «Cass County», oppkalt etter hjemstedet hans i Texas, sørger Don Henley for at sirkelen forblir ubrudt, «The circle will be unbroken». Femten år etter det forrige soloalbumet, inkludert fem år med rykter, viser Henley hvor solide countryrøtter han har.
For noen dager siden lyttet en god venn av meg på plata, han er en svært kunnskapsrik countryfan og han sendte meg følgende tekstmelding: «Don Henleys nye må være en av de aller beste countryplatene noensinne!»
Bare noen få minutter etter den første meldingen kom følgende: «..den gav meg grunn til å starte en Facebook-kampanje for å få Mick Jagger til også å spille inn et countryalbum..»

Årsaken er Jaggers vokale bidrag til åpningskuttet på «Cass County», en flott versjon av en av de beste countryrocksangene fra de siste tjue årene, Tift Merritts «Bramle Rose».
Derfra bretter «Cass County» seg ut som en drømmeleveranse for alle som har holdt fast ved Eagles som et countryrockband.
Albumet er produsert av Henley sammen med den tidligere trommeslageren i Tom Petty & the Heartbreakers, Stan Lynch, og trekker inn oppsiktsvekkende vokalinnsatser fra et et bredt spekter av gjester; Countrylegender som Dolly Parton (på en hjerteskjærende vakker versjon av The Louvin Brothers 1955-hit «When I stopped dreaming») og Merle Haggard, tungvektere som Vince Gill, Alison Krauss og Martina McBride, og yngre, ledende stemmer som Miranda Lambert og Jamey Johnson.
Det som virkelig treffer innertier for denne skribent, er det som nå overtar som den definitive versjonen av en av mine all-time favorittsanger, Jesse Winchesters «Brand New Tennessee Waltz». Jeg var skråsikker på at Emmylou Harris´ tolkning ikke kunne forbedres.
Kosmisk country? Blandingen av Don Henleys særpregede stemme, andre sangeres vokalharmonier og store doser pedal steel gitar.

Tom Skjeklesæther