Paul McCartney: Pure McCartney

Etter bruddet med The Beatles hadde Paul McCartney nærmest startet på ny. Albumene ”McCartney”(alene) og ”Ram” (med kona Linda) var begge svært lavmælte produksjoner med enkle iørefallende sanger uten store ambisjoner. Etter ”Ram” kom imidlertid tanken på å starte et nytt band. Trommeslager Denny Seiwell hadde spilt på ”Ram” og ble invitert til å bli med Paul og Linda i det nye bandet. Fjerdemann ble Denny Laine (som tidligere hadde spilt i den tidlige utgaven av The Moody Blues”). Sammen lagde de albumet ”Wild life”, som kom ut i desember 1971. Den ble ingen stor suksess og fikk en kald skulder av såvel kritikere som det store platekjøpende publikum.

Kort tid etter utgivelsen hentet McCartney også inn gitaristen Henry McCullough. Denne besetningen dro ut på Wings’ første turné i Storbritannia og Europa. De opptrådte bl.a. i Njårdhallen, Oslo 9. august 1972. Under bandnavnet Paul McCartney & Wings kom albumet ”Red rose speedway” i 1973. Den inneholdt bl.a. deres første store singlehit ”My love” (som bl.a. gikk helt til topps i USA). De spilte samtidig inn ”Live and let die” som tittelspor til den kommende James Bond-.filmen. Den ble utgitt som single og ble en stor suksess. Sommeren 1973 bar det i studio for å spille inn albumet ”Band on the run”. Denne ble laget som trio av Paul, Linda og Denny Laine siden både Seiwell og McCullough takket for seg. Sammen lagde de tre albumet som skulle vise seg å bli Wings’ aller største suksess. Og nå fulgte en hektisk og svært vellykket periode. ”Venus and Mars” (1975) var mer enn bra nok til å opprettholde trykket rundt bandet – som nå var blitt en kvintett igjen. Og forble slik ut bandets karriere – med Paul/Linda/Denny Laine som basis, men med stadig endringer blant de resterende to. ”Venus and Mars” inneholdt bl.a. den amerikanske nr. 1-hiten ”Listen to what the man said” og albumet gikk også rett til topps. Denne enorme suksessen fortsatte med albumet ”Wings at the speed of sound” i 1976. Denne inneholdt to listetoppere (”Silly love songs” og ”Let ’em in”). Paul McCartney hadde til fulle gjenerobret sin rettmessige plass blant rockens mest fremgangsrike artister. Nå fulgte deres aller største turné – som bl.a. omfattet en lengre rad med konserter i USA. Mange av konsertene ble tatt opp og gitt ut på det tredoble livealbumet ”Wings over America”, som også ble en gigasuksess. I USA var Wings nå kanskje større enn dem alle. I 1977 fikk de sin første britiske listetopper med singelen ”Mull of Kintyre” og året etter fulgte albumet ”London town”. Suksessen viste intet tegn til å gi seg, men likevel skulle det vise seg at bandet hadde nådd sitt høydepunkt.

Albumet ”Back to the egg” (1979) var en skuffelse for mange og skulle vise seg å bli deres siste. I 1980 sto Paul McCartney frem som en solo-artist igjen med albumet McCartney II og hitsingelen «Coming up». Likevel ble ikke dette noe hyggelig år for ham. Han ble arrestert i Japan fordi han ble tatt på fersken på flyplassen med marijuana. Paul ble sittende i fengsel i 9 dager før han ble sendt ut av landet. Og samme år ble hans gamle Beatles-kollega John Lennon skutt og drept i New York. Dette kunne knust inspirasjonen til hvem som helst, men ikke Paul. I 1982 var han tilbake med albumet «Tug of war» – et album som viste at han verken hadde mistet overskuddet eller evnen til å skrive iørefallende sanger med stort hit-potensiale. Og 80-tallet skulle stort sett gi ham store suksesser. Han samarbeidet med Stevie Wonder («Ebony and ivory») og Michael Jackson («The girl is mine» og «Say say say») og bidro sterkt til filmen «Give my regards to Broad Street» med bl.a. den store hiten «No more lonely nights».

Han ga dessuten ut et rock and roll-album spesielt myntet på markedet i daværende Sovjet-unionen. Albumene «Pipes of peace» (1983) og «Press to play» (1986) fikk dog vekslende anmeldelser, men greide ikke å gjenta førsteplassene han hadde oppnådd både i Storbritannia og i USA med både «McCartney II» og «Tug of war». Men han avsluttet 80-tallet sterkt gjennom samarbeidet med Elvis Costello som resulterte i albumet «Flowers in the dirt» (1989), som mange anser som hans beste som soloartist. Siden har han gitt ut album som «Off the ground» (1993), «Flaming pie» (1997), rock and roll-albumet “Run devil run” (1999), «Driving rain» (2001), «Chaos and creation in the backyard» (2005), «Memory almost full» (2007) og “New” (2011). 1998 ble imidlertid et nytt trist år for McCartney. Hans kone Linda døde etter lengre tids kreftsykdom. Hun hadde stått last og brast ved hans side under hektiske tider gjennom tre tiår og var også medlem av Wings. Å oppsummere ham med å ramse opp platetitlerer yter ham imidlertid ikke rettferdighet. Han har laget klassisk musikk, vært en engasjert vegetarianer og utkjempet kamp mot landminer sammen med sin neste kone Heather Mills. Han har hatt egne maleriutstillinger, skrevet barnebok og deltatt i tallrike veldedighets-konserter. Dessuten er han far til fire (samt en adoptert). Vi må også nevne prosjektet «The Fireman» som hittil har resultert i tre album. Og vi kunne tatt med masse, masse mer. Ikke minst den tilsynelatende evigvarende turnévirksomheten som har resultert i mange Norges-besøk, bl.a. konsert i Bergen sommeren 2016. Nå kommer altså «Pure McCartney» der du kan friske opp gode minner med låter som «Jet», «Silly love songs», «Mull of Kintyre», “Band on the run», «Live and let die», «No more lonely nights», «Say say say», “My love”, “Ebony and ivory” og mange, mange flere. De aller fleste er nylig remastret og mange også i nymiksede utgaver.