News
Da Paul McCartney reiste kjerringa
Mange syntes nok Paul McCartney ble vel «bløt» litt utpå 80-tallet, men da han samarbeidet med Elvis Costello på Flowers In The Dirt i 1989 gikk han ut av tiåret med flagget til de grader til topps. Nå er de lekre nyutgivelsene klare.
Den stadig pågående «Paul McCartney Archive Collection» har kommet til den tiende utgivelsen med Flowers In The Dirt. Serien hopper frem og tilbake i tid, og tidligere har vi fått tilsvarende «fullstendige» versjoner av blant annet klassikere som Ram, Band On The Run, Wings Over America og Tug Of War. I likhet med disse kommer også Flowers In The Dirt i flere formater, og aller lekrest er deluxeutgaven med tre CDer og én DVD, 112 siders essaybok, 32 siders notisbok med Pauls håndskrevne tekster og notater, 64 siders fotobok som blant annet inneholder Linda McCartneys bilder fra innspillingen og mer.
Flowers In The Dirt nådde førsteplassen på VG-lista da den kom i juni 1989. Det var hans tredje topplassering som soloartist her til lands etter Tug Of War og Pipes Of Peace i 1982 og 1983. Anført av den suverene singlen «My Brave Face» gledet McCartney for første gang på mange år både kritikere og publikum, og albumet ble jevnt over meget godt mottatt. Skulle bare mangle også, så bra som det er!
McCartney og Costello skrev fire sanger sammen som endte opp på albumet: «My Brave Face», «You Want Her Too», «Don’t Be Careless Love» og «That Day Is Done». De skrev også to sanger som havnet på Costellos album Spike, utgitt fire måneder tidligere, singlen «Veronica» og «Pads, Paws And Claws», og mange andre som havnet på senere Costello- og McCartney-plater. «So Like Candy» som dukket opp på Costellos 1991-album Mighty Like A Rose er nok den mest kjente av disse. Sammen med åtte andre sanger foreligger den i demoversjon på den nye utgaven av Flowers In The Dirt.
– Jeg lette etter noen å jobbe med og forsøkte å komme på noe oppfinnsomt å gjøre, da manageren min en dag spurte om jeg kunne tenke meg å skrive sammen med Elvis Costello. «Det kunne bli bra», trodde han. Elvis kom til studioet, og vi satt overfor hverandre med hver vår gitar fordi jeg hadde fortalt ham at det var sånn jeg skrev med John (Lennon), jeg kjevhendt og han høyrehendt så det nesten var som å se seg i speilet. Vi gjorde praktisk talt det samme som John og jeg gjorde som var å skape én sang hver dag, sier McCartney om samarbeidet med Costello.
– Fordi vi jobbet over studioet kunne vi bare gå rett ned og lage platen, bare oss to som sang akkurat det vi hadde kommet på. Derfor var det en del innspillinger som ikke hadde vært utgitt før. Vi sier til hverandre at årsaken til at de er så bra, at de er så rå, er at de kommer rett fra stekeplaten.
Resultatet der du bare hører Costello og McCartney er å finne på både den «vanlige» doble CD-utgaven av Flowers In The Dirt og deluxeutgaven, mens den siste også inneholder mer instrumenterte demoversjoner av de samme låtene med fullt band. De fire låtene som endte opp på Flowers In The Dirt er selvsagt blant disse, og det er veldig interessant å følge veien fra rå demo via banddemo til ferdig produsert resultat.
Albumet hadde da det var ferdig en rekke forskjellige produsenter, og sluttresultatet ble spektakulært mye bedre enn hva McCartney hadde levert på lenge. Toppnavn som Mitchell Froom, Trevor Horn, David Foster og Steve Lipson var inne i bildet på både produksjon og instrumentering, og blant de mange musikerne som stilte for øvrig var Linda McCartney, David Gilmour, Hamish Stuart, Chris Whitten, Paul «Wix» Wickens, Dave Mattacks, Nicky Hopkins og Guy Barker.
At McCartney slo sånn på stortromma og hadde økt ambisjonsnivået betydelig siden sist, skyldtes blant annet at han sto foran sin største turné så langt i karrieren. Han simpelthen måtte levere denne gangen, og det gjorde han. Med flere av musikerne fra albumet var han på veien i nesten et år, en suksessturné som tok dem til Nord-Amerika, Brasil, Japan og Europa, inkludert Drammenshallen. I tillegg til å spille låter fra Flowers In The Dirt ble publikum tilgodesett med en makeløs hitrekke med både Beatles-, Wings- og sololåter fra hele McCartneys karriere. Turneen resulterte i det omfattende livealbumet Tripping the Live Fantastic med hele 37 låter fordelt på tre LP-plater eller to CDer.
Alt dette – Flowers In The Dirt og turneen – ga støtet til en del av McCartneys karriere som var preget av stor kreativitet og eksperimentvilje. Han skrev nå sitt Liverpool Oratorio, hans første virkelige steg inn i klassisk musikk, fulgte opp videre med den ikke uefne Off The Ground som inkluderte ytterligere to av låtene fra Costello-samarbeidet, og dannet elektronika/ambient-duoen The Fireman sammen med produsent og Killing Joke- og The Orb-bassist Youth. At de tross alt ganske få dagene Costello og McCartney var i hverandres selskap satte betydelige spor – hos dem begge – er det liten tvil om. Det gjenspeiles både i friskheten som preger Flowers In The Dirt og deres respektive plater i årene etter.
Platen har også tålt tidens tann svært godt. «My Brave Face» ruver i landskapet som en McCartneys aller sterkeste låter etter The Beatles, den funky «Rough Ride» er utsøkt elegant, «You Want Her Too» er en intens og sterk duett med Costello, og «We Got Married» som inneholder Pink Floyd-maestro David Gilmours gitar og trompet fra Guy Barker er intet annet enn fantastisk. Den slepne «Put It There» er nesten som å høre en «glemt» Beatles-låt, «This One» er uforfalsket poplykke, og «Don’t Be Careless Love» minner om en Crowded House-låt. Den er da også delprodusert av deres faste mann Mitchell Froom, og både Costello, McCartney og Crowded House-sjef Neil Finn har mye felles som låtskrivere, så det er ikke så merkelig.
Med de ekstra demoversjonene er Flowers In The Dirt anno 2017 en betydelig og viktig reutgivelse av en av Paul McCartneys sterkeste plater. Det gjør enkelt og greit svært godt å høre den igjen og få bekreftet nøyaktig hvor bra den er. En fest, intet mindre. God lytt!
Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), mars 2017
