Features
Elliott Smith – et tilbakeblikk
Elliott Smith ble bare 34 år gammel, men hans musikalske karriere rakk å sette dype spor hos alle som lot seg fange av hans John Lennonske meloditeft, hans dypt personlige, triste tekstunivers og mytene som spinner om hans liv og død. Såvidt forskjellige artister som Frank Ocean og Jack Black har latt seg inspirere. Nå relanseres alle hans album i nye, påkostede vinylutgivelser.
Hør spillelisten “Elliott Smith – Needle In The Hay” på Spotify
Elliott het opprinnelig Steven Smith, og det var under dette navnet han smått om senn skulle gjøre seg et navn i musikkscenen i Portland i studietiden. Etter et par kortlevde bandprosjekter fant han formen som gitarist i grunge/indie rock-bandet Heatmiser, der spesielt tredjealbumet “Mic City Sons” er verdt en lytt.
Det skulle imidlertid vise seg at det beste for ham var hans egen røst flankert kun av hans svært tekniske, akustiske gitarspill, og det var også med en selvinnspilt demo platekontrakten kom. Der fikk man også det første møtet med tekstuniverset, som i stor grad besto av ekstrem selvransakelse i tospann med en god dose depressivitet. Dette ledet til debutalbumet Roman Candle (1994), og dermed var starten på en av de siste tredve års viktigste karrierer et faktum.
Folk trakk kjapt paralleller til Simon & Garfunkel, Nick Drake og for den del også Kurt Cobain. Han delte også mer enn en musikalsk fellesnevner med de to siste: Fremskreden depresjon og tungt narkotikamisbruk var allerede viktige bestanddeler i Elliotts liv, noe han hadde slitt med siden tidlige tenår. Denne stemningen skulle han også dra med seg videre på oppfølgeren “Elliott Smith” som ble sluppet året senere. Åpningslåten herfra, “Needle In The Hay”, skulle også få et nytt liv på totusentallet, da den ble brukt i en nøkkelscene i Wes Andersons filmklassiker The Royal Tenenbaums (2001).
Der de første to albumene var svært intime, nære og tungsindige, var det med “Either/Or” (1997) at han virkelig åpnet opp lydbildet. Dette er hans første album med fullt band (selv om han spilte alle instrumentene selv), og der man virkelig møter poplåtskriveren Elliott Smith. Han har sagt at “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”-klassikeren “A Day In The Life” er den største inspirasjonskilden, og dét høres. Dette er et album med noen av hans vakreste melodier, og også regnet av de aller fleste som hans magnum opus. Det skrangler, halter og står i, men refrengene er blendende solglimt av glede; kontrasten til de fortsatt temmelig triste tekstene er uforglemmelig. “Ballad of Big Nothing”, “Alameda”, “Pictures of Me” og kanskje spesielt “Between The Bars” er alle essensielle låter fra nittitallet.
Hør/kjøp “Either/Or – Expanded Edition” her
Rundt denne tiden fikk også Elliott Smith plutselig et navn blant andre enn de mest musikkinteresserte, fra uventet hold. Regissøren Gus Van Sant hadde lenge vært fan av ham; de vanket i de samme kretser i Portland, og til slutt ga Smith ham en låt å bruke i sin nye film. Låten het “Miss Misery”, filmen het “Good Will Hunting”. Frontet av Matt Damon, Ben Affleck og Robin Williams inntjente den godt over 225 millioner dollar på kino, og fikk ni Oscarnominasjoner i 1998. Deriblant én til Elliott for beste originale låt. Skrudde den gjengse amerikaner på TVen den 23. mars det året kunne han derfor se en meget ukomfortabel type med ufrisert svart hår og litt for stor hvit dress fremføre tekstlinjer som “I’ll fake it through the day with the help of some Johnny Walker Red”, mens tannblekede skuespillere lot som de fulgte med i salen. Céline Dion vant for øvrig prisen, men det ga nok Smith blaffen i. Han hadde mer enn nok med å haste av scenen.
All denne oppmerksomheten førte til at han på neste album, “XO” (1998), hadde signert til det store selskapet Dreamworks, hvor man samtidig fant artister som Eels, Rufus Wainwright og Nelly Furtado. Med flere produksjonspenger kom også en mer påkostet lyd. “XO” og “Figure 8” (2000) er hans klart peneste og mest positive. Her utforsker Smith nye sjangre: man aner powerpopinspirasjonene fra Alex Chiltons Big Star på “Bottle Up And Explode!”, “Stupidity Tries” og “Son of Sam”, mens han finner sine kanskje aller vakreste melodiske øyeblikk et sted mellom spinetten og valsetakten på “In The Lost and Found” og det som muligens er den beste låten han noen gang har laget – “Waltz #2”.
“Figure 8” skulle bli det siste albumet han ga ut. Totusentallet preges av mislykkede forsøk på rehabilitering for heroinmisbruk, flere selvmordsforsøk og flere samlivsbrudd. I 2003 sluttet det hele; 34 år gammel ble han funnet død hjemme i LA med det som antas være selvpåførte knivstikk. En brutal død for en mann som hadde levd størsteparten av livet med rus, depresjon og selvforakt. Dessverre intet overraskende endelikt for de som hadde vokst opp med musikken hans, der det rundt enhver takt fantes en strofe som traff rett i mellomgulvet. Disse nyutgivelsene skinner et nytt lys på en av nittitallets største kunstnere og melodimakere, vel verdt å oppdage og å gjenoppdage.
Jørgen Hegstad, mai 2017.
