En amerikansk bauta

Den siste delen av Johnny Cash’ karriere ble en stillfaren og på samme tid storslått avslutning på et bemerkelsesverdig livsverk. Nå kommer vinylboksen med alle de seks American-platene.

Johnny Cash – legenden, bautaen, ”The Man In Black” – var ikke just ”hot shit” da albumet American Recordings ble utgitt i 1994. Hvor sykt det enn kunne synes på den tiden, hadde Columbia Records gitt slipp på Cash i 1985 etter å ha hatt ham som en sentral artist i stallen helt siden 1958. Cash fant et nytt hjem hos Mercury Records der han ga ut fire helt ålreite plater i årene 1987 til 1991, men uten at noen brydde seg nevneverdig. Han hadde en parallell platekarriere med Highwaymen, countrymusikkens svar på Mount Rushmore, sammen med Waylon Jennings, Willie Nelson og Kris Kristofferson, men som soloartist hadde han ikke mye å juble over på denne tiden. Da han var hovedattraksjon på den nystartede musikkfestivalen Norwegian Wood på Bærums Verk i 1992, ble det solgt 600 billetter. Det hjalp for øvrig ikke på salget at Steinar Albrigtsen var det andre store navnet på festivalen, så andre årsaker som beliggenhet og en litt uhip booking var nok også medvirkende her. Albrigtsen var jo faktisk superstjerne på den tiden, og han fikk i det minste et minne for livet da de to delte scene.

Men tilbake til American Recordings, den første i en serie plater som skulle føre Johnny Cash tilbake til en anerkjennelse han ikke hadde vært gjenstand for siden slutten av 60-tallet. Arkitekten bak prosjektet var som mange er klar over Rick Rubin, grunnleggeren av plateselskapene Def Jam Records og Def American Recordings (ordet ”Def” ble sløyfet fra navnet etter hvert) og produsenten som var kjent for sitt enorme skjegg og for å jobbe med rap og metal, med artister som Slayer og Public Enemy, Danzig og Run-D.M.C.  – ikke akkurat en mann du ville tro så øye til øye med Johnny Cash.

Der har du kroneksempelet på at du skal være varsom med å skue hunden på hårene. Samarbeidet som oppsto mellom Rick Rubin og Johnny Cash kan vanskelig overvurderes. Rubin så praktisk talt inn i sjelen til Johnny Cash, han så hvor Johnny Cash kom fra, den harde oppveksten, de tidlige spede gitartonene Cash hadde blitt smittet av som treåring da han og familien flyttet fra det han beskrev som ”the hills of Southern Arkansas to the flat black delta land of Mississippi” i 1935. Han så den artisten Cash var blitt, han så berømmelsen, rusmisbruket og kjærligheten – til kona June, til musikken, til ”den lille mann”. Han så den komplette artisten og det komplette mennesket Johnny Cash.

Det er iallfall slik jeg velger å betrakte dette samarbeidet. Fra den første, helt akustiske utgivelsen American Recordings til den siste, banebrytende platen de ga ut mens Cash var i live, American IV: The Man Comes Around, opplevde Cash endelig fornyet anerkjennelse, betydelig platesalg, priser og, på toppen av det hele, en skyhøy hipsterfaktor. Aldri har det vært så trendy å like Johnny Cash som på slutten av 90-tallet og for så vidt helt inn i vår tid, 12 år etter hans død.

Den første platen var helt akustisk. Johnny Cash og en kassegitar og ferdig med det. Den inneholder rå og nakne sanger som ”Delia’s Gone” (som han skrev ny tekst til) og den tidligere svigersønnen Nick Lowes ”The Beast In Me”, og spesialskrevne låter som Glenn Danzigs ”Thirteen” og Tom Waits’ ”Down There By The Train”. Coverfotoet i sepiatoner der han er flankert av to hunder med påskriften CASH og kun det, er blant de mest ikoniske i hele hans karriere, og dette er en mann som gjorde seg bra på bilder.

Oppfølgeren Unchained kom to år senere, i 1996, og var en helt annen skål. Her var Cash backet av Tom Petty & The Heartbreakers, og bandlyden kler platen fint. På grunn av de ganske rike arrangementene fremstår ikke sangene som like skarpskårne, men det er like fullt en fabelaktig plate. Nå har Rubin begynt å introdusere spennende, nye sanger for Cash, og de spiller blant annet inn Becks ”Rowboat”, Soundgardens ”Rusty Cage” og Spains enestående ”Spiritual” som er som skapt for Cash. På den første platen var det flere nye Cash-komposisjoner, mens det her bare er en, ”Meet Me In Heaven”. Han vender derimot tilbake til gamle sanger fra Sun-årene og senere, i tillegg til å gjøre fantastiske versjoner av kjente sanger som ”Sea Of Heartbreak” og ”Kneeling Drunkard’s Plea”.

Det tok fire år å følge opp Unchained, mye på grunn av Cash’ sviktende helse. I oktober 2000 kom omsider American III: Solitary Man. Den ble hans største suksess på de amerikanske countrylistene siden 1976 (!), og inneholdt fantastiske versjoner av Neil Diamonds tittelkutt, Tom Pettys ”I Won’t Back Down” og ikke minst Nick Caves ”The Mercy Seat”, en ufattelig sterk førstepersons skildring av en henrettelse i den elektriske stol. Caves frenetiske originalversjon er støyende og infernalsk, perfekt arrangert til det grufulle temaet. Imidlertid er ikke Rubin/Cash’ arrangement noe mindre perfekt, det er nakent, brutalt og illevarslende, og gjør minst like sterkt inntrykk. Når så neste låt er en akustisk, innsmigrende tolkning av Tanya Tucker-hiten ”Would You Lay With Me (In A Field Of Stone)” (skrevet av David Allen Coe) blir kontrasten fullkommen og svært vellykket.

American IV: The Man Comes Around ble utgitt i november 2002, og var den siste Johnny Cash-platen i hans levetid. Det er her han synger Nine Inch Nails’ ”Hurt” som ikke minst er blitt kjent på grunn av den gripende videoen der vi ser en tydelig syk og falmet Cash blandet sammen med gamle klipp fra karrieren. Ingen som ser den forblir uberørt. ”The Man Comes Around” som er platens åpningsspor er et annet nøkkelkutt, en ny Cash-komposisjon som er løselig basert på Johannes’ åpenbaring og andre bibelske referanser. Den varsler både liv og død og er en mildt sagt passende sang for den aldrende Cash. Når han avslutter hele den fantastiske platen med en rørende versjon av ”We’ll Meet Again” (først og fremst kjent med Vera Lynn) er det som om han vet at dette er farvel. Det var det jo også, det var den siste sangen vi fikk høre med Johnny Cash før han la ut på sin siste reise, bare fire måneder etter at hans elskede June Carter hadde gått fra ham. Da hadde han ikke lenger noe å leve for. Han måtte følge etter.

Den er imidlertid ikke slutten på American-eventyret. To måneder etter hans død kom boksen Unearthed med fem CDer. De tre første inneholder outtakes og alternative innspillinger fra de fire platene, den fjerde er en CD med gospelsanger, den femte en samling fra de fire utgitte American-platene. Denne relanseres ikke på vinyl (iallfall ikke i denne omgang), men de to (foreløpig) siste utgivelsene, American V: A Hundred Highways og American VI: Ain’t No Grave, er med i vinylboksen. De ble opprinnelig utgitt i 2006 og 2010, og begge inneholder innspillinger fra det som skulle blitt den femte ”offisielle” American-utgivelsen med Cash i live. Det er veldig mye fint også på disse to, og at Rubin nylig varslet at det kan komme enda mer oppfattes ikke som gravskjending, men helt på sin plass. Om det blir noe eller ikke, er enda ikke bekreftet, og om A Hundred Highways og Ain’t No Grave faktisk blir værende det siste, er det helt i orden. Men kommer det mer, vil det høyst sannsynlig bli noe minst like bra og like respektfullt. Rick Rubin ville aldri ødelegge Johnny Cash’ minne med noe som ikke holder mål.

Bare hør på disse seks platene, og du skjønner hva jeg mener. En mer ærefull avslutning på en karriere skal du lete lenge etter. Takk, Johnny. Og takk, Rick!

– Erik Valebrokk, mai 2015