80-tallets beste synthband – stadig i farta

Utgivelsen av en lekker ny The Human League-boks sammenfaller med at bandet besøkte Oslo for konsert på Rockefeller. 80-tallet døde aldri, suckers!

Det ofte utskjelte 80-tallet hadde mer å fare med enn kritikerne hevder. Det er gjerne synthpopen som får gjennomgå, med band og artister som trekkes frem som eksempler på en slags hedonistisk plastikkestetikk og musikk uten innhold. Det er selvsagt det reneste sludder, og blant fanebærerne av tiårets aller beste popmusikk var The Human League. Deres «Don’t You Want Me» toppet hitlistene på begge sider av Atlanteren, men var mer enn en hul popmelodi – den er pop som stor kunst, en komposisjon på høyde med «Dancing Queen» eller «Penny Lane», «Billie Jean» eller «Ziggy Stardust», et uforfalsket mesterverk.

Anthology – A Very British Synthesizer Group er tittelen på den nye samleboksen Universal Music slipper i disse dager. Tittelen snakker altså om en synthesizergruppe snarere enn en popgruppe, og det skyldes nok først og fremst The Human Leagues første år. Fra og med det tredje albumet Dare som vi skal komme tilbake til snart, ga de seg popmusikken i vold, men bandet startet som noe ganske annet – mørkere, særere og adskillig mer dystopisk.

Vi skal tilbake til Sheffield i 1977 da Martyn Ware og Ian Craig Marsh møttes. Begge to arbeidet som computeroperatører, og delte en forkjærlighet for popmusikk og avantgardistisk elektronisk musikk. Prisen på elektroniske instrumenter hadde falt betydelig på midten av 70-tallet, og de to investerte i en Korg 700S synthesizer og lærte seg å spille såpass at de ble invitert til å spille i 21-årsdagen til en kamerat. De kalte seg The Dead Daughters, og etter noen flere private opptredener bestemte de seg for å starte et ordentlig band. De fikk med seg vennen Adi Newton og ytterligere en synthesizer (en Roland System-100) og dannet The Future. Han ble imidlertid ikke værende så lenge at det gjorde noe og startet i stedet bandet Clock DVA. Jakten på vokalist fortsatte, og nestemann på listen var Glenn Gregory som senere ble med Ware og Marsh i Heaven 17, men han var utilgjengelig på dette tidspunktet. Imidlertid hadde Ware en gammel skolekamerat som så veldig kul ut, Philip Oakey. Han jobbet som portør på sykehus, hadde ingen musikalsk erfaring, men var et kjent fjes i Sheffields uteliv takket være sin kresne klesstil. Ifølge Ware ville Oakey være en perfekt frontfigur siden «han allerede så ut som en popstjerne».

Utgangspunktet for øvrig var dårlig. Oakey hadde aldri sunget offentlig, kunne ikke spille tangenter (husk at dette var et rent synthesizerband), og det eneste han eide av instrumenter var en saksofon som han nesten ikke kunne spille på. Men da han hørte en av demoene de to andre spilte for ham, ble han inspirert til å skrive «Being Boiled», bandets første single, og han kunne synge og så altså bra ut. Ware mente nå at bandet trengte et nytt navn og foreslo The Human League fra et science fiction-brettspill, Starforce: Alpha Centauri. Adrian Wright ble også med som ansvarlig for bandets visuelle uttrykk, og tidlig i 1978 var The Human League etablert.

Denne versjonen av The Human League ga ut to plater; Reproduction (1979) og Travelogue (1980). Denne perioden er dekket med seks sanger på Anthology – A Very British Synthesizer Group. Selvsagt er «Being Boiled» på plass, og den ledsages av andre singler og EP-spor som «Boys And Girls» og den herlige «Empire State Human». Nå er det dessverre få albumspor her, men sjekk gjerne ut de to platene, og du vil høre kimen til fortsettelsen. Det er tydelige poptakter å spore, særlig på Travelogue, som bygger bro til…

Dare, og året var 1981. I manges ører er Dare et av 80-tallets mest stilsikre synthpopalbum som åpner med den genialt titulerte «Things That Dreams Are Made Of» (ikke med på samlingen, da den primært fokuserer på singler) som signaliserer alt denne platen handler om – iallfall i musikalsk forstand. Mange av tiårets krasseste kritikere påpeker det drømmende og lite håndfaste som noe negativt, men når ble egentlig eskapisme feil? Hvem kom på tanken om at det er galt å drømme seg vekk iblant? Akkurat som pop- og rockmusikken i årevis forut for synthpopen – Elvis Presley, The Beatles, Motown, ABBA – hadde dreiet seg om å sette farge på en grå hverdag, gjorde denne det samme, men med sterkere farger, klær som glitret og høyt hår. Når du så leverer en plate så sterk som Dare med singlene «Don’t You Want Me», «Love Action» og «Open Your Heart» mener du alvor, og da skriver du deg inn i historiebøkene. Oakey var inspirert av den tyske discoprodusenten Giorgio Moroder og hans arbeid med Donna Summer og røpte nylig at han står i gjeld til Pierre Bachelet og Hervé Roys soundtracks til mykpornofilmene i Emmanuelle-serien. Alt dette er tatt opp i en høyere enhet der den gode popmelodien står i førersetet, svært godt hjulpet av produsenten Martin Rushent.

Men med Dare var det skjedd dramatiske ting med besetningen. Forholdet mellom Ware og Oakey var turbulent, og det endte med at Ware ga blaffen i hele bandet. Marsh var solidarisk med sin gamle partner, og hele sulamitten førte til at Oakey fikk fortsette med The Human League-navnet, mens Marsh og Ware startet opp sitt nye bandprosjekt Heaven 17 med Glenn Gregory – som altså ikke hadde anledning til å stille som vokalist for The Future noen år tidligere. Wright tok for øvrig Oakeys side. Splittelsen førte til suksess for begge parter, men vi skal konsentrere oss om Oakey og The Human League.

På Dare ledsages Oakey og Wright som begge nå spilte synthesizere av ytterligere to mann – Jo Callis, og Ian Burden – men størst oppmerksomhet fikk de to «syngedamene», Susan Ann Sulley og Joanne Catherall. Dette innebar følgelig en fullstendig makeover av bandets image, og coveret på Dare signaliserte nye tider. På en helt hvit bakgrunn ser vi et hardt beskåret, rektangulært bilde av ansiktet til Philip Oakey, med den nye logoen stort i blått øverst og «Dare» i mindre, røde bokstaver. Det var Wright som laget det sammen med den grafiske designeren Ken Ansell, og det står i dag som et av tiårets aller mest ikoniske albumcover med et totaluttrykk som var lånt fra moteindustrien.

Suksess er ikke alltid lett å takle – eller følge opp. Bandet opplevde stor suksess med to singler i kjølvannet av Dare – «Mirror Man» og «(Keep Feeling) Fascination» – men strevde med å skape et nytt album. Først i 1984 kom Hysteria ut, en stor skuffelse for mange, men den inneholdt i det minste singlene «Louise» og «The Lebanon» som står seg godt. Den berømte kjerringa ble imidlertid reist med albumet Crash i 1986, et samarbeid med datidens to hotteste amerikanske produsenter, Jimmy Jam og Terry Lewis som samme år opplevde gigantsuksess med Janet Jacksons gnistrende album Control. Særlig er singlen «Human» verdt å trekke frem. Den er et stykke slick og tidsriktig soul, skrevet av produsentduoen, og befinner seg milevis fra alt The Human League hadde gjort frem til da. Sjekk også den intenst funky «I Need Your Loving», også den noe helt annet, men veldig kult. På en måte er Crash som en parentes i bandets katalog i den forstand at det er en plate som skiller seg kraftig ut, men på grunn av suksessen hører den jo så til de grader med.

Adrian Wright følte seg stadig mer marginalisert i The Human League og sluttet etter Crash. Det tok fire år før en ny plate kom. Romantic? er tittelen på bandets 1990-utgivelse, og med den var storhetstiden over. The Human Leagues glattpolerte synthpop var ikke lenger etterspurt vare, og bandet sto igjen som marginalisert. Med 1995-utgivelsen Octopus klarte de overraskende nok å vende tilbake med Topp 10-hiten «Tell Me When» og har siden den gang levd en on and off-tilværelse som har resultert i ytterligere to fine plater, Secrets (2001) og Credo (2011).

Den nye samleboksen består av tre CDer og en DVD og dekker alle faser av The Human Leagues historie gjennom et utvalg singler og singlerelaterte låter på de to første CDene. Den tredje inneholder 17 tidligere uutgitt mikser, mens DVDen inneholder hele 21 musikkvideoer – selvsagt er «Don’t You Want Me» med – og 25 BBC-opptredener fra Top Of The Pops, Wigan og Later… With Jools Holland. På toppen av det hele følger det med en tjukk bok med en nyskrevet tekst av forfatteren David Buckley, sjeldne og upubliserte bilder og all relevant info. Anthology kommer også i en 2CD-versjon og en 3LP-versjon, for dem som foretrekker disse formatene. Hvilken utgave du enn velger, får du en skattkiste av eviggrønn popmusikk der synthesizeren og den gode melodi er hovedpersonene. Det blir ikke feil.

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), november 2016