Amy Winehouse i boks

Det var en kort karriere, men du verden så innholdsrik den var, og med så mye god musikk presset inn. Det er tid for å minnes Amy Winehouse.

Hadde ting vært annerledes… hadde Amy Winehouse fortsatt vært i live… gudene vet hva hun kunne utrettet. En ting er rene salgstall og hits, noe helt annet er det enorme talentet som gikk tapt og den røsten som forstummet da Amy sovnet inn for godt av alkoholforgiftning 23. juli 2011. I ettertid kan det virke klisjépreget – og til og med helt feil – å snakke om at enkelte kunstnere representerer en hel generasjon, men med Amy Winehouse’ triste endelikt koblet med et udiskutabelt talent og et musikalsk ettermæle av de sjeldne, har det kanskje noe for seg.

Hun var så visst ingen talskvinne for sin generasjon, men artister som Adele og Duffy har innrømmet – med rette – at Amys suksess har hatt mye å si for deres egen tilsvarende. Amy Winehouse hadde da også – som disse – det musikalske i kikkertsiktet fremfor det kommersielle. At det kunstneriske og det markedsmessige så møttes i en lykkelig forening ble i dette tilfellet en ren bonus – men som kanskje også gjorde det ekstra vanskelig for henne å være til. Suksess er for mange tungt å bære, og for Amy var den en åpenbar byrde.

Alle vinylentusiaster kan høre hva hun var god for når LP-boksen The Collection nå rulles ut i butikkhyllene verden over, vel å merke i et begrenset opplag. Inneholdende åtte LP-plater er det en musikalsk høytidsstund som viser en allsidig artist, en stor sangerinne, en låtskriver av rang.

Frank var det fine debutalbumet, utgitt i oktober 2003. Tittelen har en dobbelt betydning. Ordet ”frank” betyr ”ærlig” på engelsk og beskriver Amys tekster på en prikk, samtidig som tittelen også kan oppfattes som et nikk til Frank Sinatra, en av hennes musikalske helteskikkelser. Albumet har et tydelig jazzpreg, og arven etter artister som Dinah Washington og Sarah Vaughan møter både hip hop- og rene popelementer på en utmerket måte. Singlene fra Frank ble mange og gode: ”Stronger Than Me”, ”Take The Box”, ”In My Bed”/”You Sent Me Flying” og ”Fuck Me Pumps”/”Help Yourself”. Glimrende låter alle som en, og med brutalt ærlige tekster. Amy brukte av hele seg i sangene sine, noe som også gjorde henne til en så fin artist.

Frank hadde flere produsenter, men den viktigste var nok Salaam Remi som ble med videre til oppfølgeren. Han delte produksjonen på monstersuksessen Back To Black (utgitt i oktober 2006) med Mark Ronson som ble den andre, virkelig viktige produsenten i Amys korte karriere. Ronson satte sitt preg på Amys store gjennombruddslåt ”Rehab” på en måte som fikk den amerikanske skribenten Josh Tyrangiel til å beskrive produksjonen slik: ”Mark Ronson trekker veksler på fire tiår fulle av soulmusikk uten en eneste gang å stjele noe.”

Soul er da også et nøkkelord for Back To Black. Et annet er jentegrupper. Back To Black er en musikalsk friere plate enn Frank, der popmusikken har steget frem og fått en innpakning som gjør den beslektet med klassiske jentegrupper som The Ronettes og The Shangri-Las, med en dertil hørende slagside mot det samme tiårets soulmusikk av typen The Supremes og Martha Reeves And The Vandellas. Det er en plate med holdning, en plate der Amy Winehouse tilsynelatende har full kontroll. Stemmen alene bærer de fleste sangene, men med Salaam Remi og Mark Ronson bak spakene blir det noe helt sublimt av dette.

Det ble med de to platene i Amys levetid, og de fyller bare tre av LP-platene i denne boksen. Lioness: Hidden Treasures ble utgitt i desember 2011, altså fire-fem måneder etter hennes død, og ble en umiddelbar suksess. Det er ikke et ordentlig album som sådan, men en samling outtakes og uferdige låter, coverversjoner og annet pell. Heldigvis holder det aller meste her solid kvalitet, og de fire LP-sidene denne platen fyller føles på ingen måte overflødige.

De tre siste platene i boksen er liveopptaket Live In London /Shepherd’s Bush Empire fra 2007 som fyller to av dem, og endelig en plate med rariteter i form av opptak gjort primært for BBC og iTunes.

Amy Winehouse kunne erobret verden om stjernene var på hennes side, og vi kan bare fantasere om hva hun ville gjort av spennende samarbeidsprosjekter. Hun spilte jo inn en sang med Tony Bennett (en versjon av ”Body And Soul” som er med på Lioness-albumet), og hadde kontakt med Questlove fra The Roots angående et bandprosjekt. Nå er det gått over fire år siden hun døde, og mye spennende kunne alt ha blitt realiteter. Som det er sitter vi heldigvis her med en liten, men svært solid produksjon. La oss sette pris på den!

– Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), desember 2015