Cream

Kraft-trioen Cream tilhører utvilsomt rockens mest toneangivende og stilskapende band. Gitaristen Eric Clapton, bassisten Jack Bruce og trommeslageren Ginger Baker hadde alle markert seg grundig i britisk rock da de startet det som med en viss rett kan kalles den aller første såkalte supergruppen innen rocken.

Og selv om eventyret kun varte i to og et halvt år kom det seks album ut av det. Nå relanseres alle sammen på vinyl. Det var sommeren 1966. På flere av Londons husvegger hadde man allerede kunnet lese at ”Clapton is God” – en ære han hadde tilegnet seg først i The Yardbirds og deretter i John Mayalls Bluesbreakers. Men nå var tiden inne for noe nytt. Jack Bruce og Ginger Baker hadde allerede spilt sammen i bandet Graham Bond Organization. Og Bruce hadde så vidt vært innom Manfred Mann før Cream ble en realitet i juni 1966. Debutsingelen ”Wrapping paper” ga vel ingen bakoversveis. Førstealbumet ”Fresh Cream”, derimot, ble en stor suksess. De av oss som var heldige nok til å høre en låt som ”N.S.U.” i skoleårene fikk ståpels og bakoversveis på en gang. Og makan til trommetrøkk som Ginger Baker fremskapte hadde vi bare hørt fra The Who’s Keith Moon.

Vi var mektig imponert. ”Disraeli Gears” het oppfølgeren og den inneholdt bl.a. ”Sunshine of your love” – et av Eric Claptons mest berømte gitar-riff. Men var det kun undertegnede som ristet litt oppgitt på hodet da den sære single B-siden ”Swlabr” ble testet på Ti i Skuddet i stedet for suverene ”Sunshine of your love”? Dobbelt-albumet ”Wheels of fire” var halvparten live og halvparten studio – og inneholdt bl.a. den udødelige klassikeren ”White Room”. For oss utenforstående virket Cream ustoppelige. Men ryktene begynte å svirre om krangel og uro i bandet. Særlig Bruce og Baker skulle ha vært i tottene på hverandre ved flere anledninger. Spesielt Ginger Baker ble berømt for sitt mildt sagt solide temperament. Til tider var Cream sosialt nokså dysfunksjonelle til tider. Men på scenen gikk det unna.

Cream utviklet et ry som et improviserende live-band og låtene kunne vare betydelig lengre enn de til sammenligning nokså korte studioversjonene. Baker har hele tiden moret med å kalle Cream et jazzband av nettopp den grunnen – til tross for massive kraftakkorder, dundrende trøkk og øredøvende solopartier. Det var forøvrig også snakk om et mulig Norgesbesøk, men det ble det dessverre aldri noe av. Men skriften sto på veggen. Eric Clapton begynte å bli lei av tilværelsen som hardtrockende gitarhelt samtidig som intern krangel stadig forsuret stemningen i bandet. I november 1968 holdt de en avskjedskonsert i London og det var det. Etter bruddet kom det imidlertid ytterligere tre LP’er: ”Goodbye” (med en side studio-opptak og en side live) samt konsertutgivelsene ”Live Cream” og ”Live Cream Vol. 2”.

Etter bruddet fortsatte Baker og Clapton å spille sammen i det kortlevde bandet Blind Faith. Clapton gikk via Derek And The Dominos til den suksessrike solokarrieren vi alle kjenner ham fra. Baker dannet sitt Ginger Baker’s Air Force, mens Bruce satset på en solokarriere. Ginger Baker opptrer svært sjelden i dag og da mest med jazz. Men han var gjenstand for den mildt sagt actionfylte biografifilmen ”Beware of Mr. Baker” – som bekrefter hans ry som en nokså uberegnelig eldre fyr. Eller gretten gammel gubbe, som andre ville sagt. Cream ble kortvarig gjenforent i 2003 for et knippe konserter i London og New York. Ut av det kom ytterligere et livealbum før det var slutt for godt. Alt håp om enda en gjenforening ble definitivt skrinlagt da Jack Bruce døde i 2014. Men musikken består. Eric Clapton spiller den dag i dag mange av Creams mest kjente låter på sine konserter. Seks album med originalversjonene relanseres altså nå på vinyl.