De opprinnelige Beatles-tilstandene tilbake på plate

Uttrykket «Beatles-tilstander» benyttes for å beskrive en artists nærmest grenseløse popularitet som kommer til syne når hylende ungjenter med utstrakte hender og tårene trillende nedover kinnene tar imot sine idoler. Hvis du noen gang har lurt på uttrykkets opphav får du det nå midt i fleisen med utgivelsen av konsertplaten og filmen The Beatles: Eight Days A Week – The Touring Years. På engelsk ble fenomenet kort og godt kalt «Beatlemania».

«Som å stå bak en jumbojet i en halvtime mens den ruser motorene», skrev journalist, forfatter og Beatles-entusiast Yan Friis i boken Beatles og jeg (Spetakkel forlag, 2014) for å beskrive lyden av det opprinnelige The Beatles At The Hollywood Bowl-albumet som ble utgitt i 1977, åtte år etter bandets oppløsning og 11 år etter at «The Fab Four» sluttet å turnere. Hylene fra 17 000 tenåringsjenter overdøvet nærmest fullstendig bandet, og med tanke på hvor vanskelig det må ha vært å få ørens lyd i monitor, er det en sann bragd fra medlemmenes side at det låter så bra som det gjør.

Selv var jeg knapt en måned gammel da The Beatles holdt sin siste offisielle konsert i San Franciscos Candlestick Park, og ti år gammel da The Beatles At The Hollywood Bowl ble utgitt. På det tidspunktet hadde jeg akkurat oppdaget det jeg fremdeles uten å blunke mener er verdens beste band, og fikk platen i gave til 11-årsdagen et par måneder etter utgivelsen. Den kritiske sansen er ikke nødvendigvis fullt utviklet når du er 11, og selv om jeg syntes studioversjonene av «A Hard Day’s Night», «Can’t Buy Me Love», «She’s A Woman», «Things We Said Today» og de andre låtene her var bedre, manglet jeg ikke entusiasme for The Beatles At The Hollywood Bowl.

Den nye utgivelsen med den marginalt justerte tittelen The Beatles: Live At The Hollywood Bowl inneholder fire bonusspor og kraftig forbedret lyd. Den er også utstyrt med et nytt cover. Jeg elsket det opprinnelige coveret med to konsertbilletter avbildet mot en pastellgul bunnfarge, men det bedrev en smule historieforfalskning i den forstand at det ble brukt veldig lite fra konserten 29. august 1965 ettersom opptakene herfra var så godt som ubrukelige.

Det var nemlig vanskelig å få dette til å låte bra i utgangspunktet. At The Beatles aldri ga ut en konsertplate mens de eksisterte var uvanlig, og etter oppløsningen meldte behovet seg. I 1971 fikk Phil Spector oppdraget med å gjøre opptakene fra tre konserter i Hollywood Bowl til en liveplate, men enten fullførte han ikke eller så var ikke resultatet tilfredsstillende. Det var ikke før seks år senere da bandets faste produsent George Martin fikk i oppdrag å forsøke seg at The Beatles’ første offisielle liveutgivelse så dagens lys.

Martin hadde ingen enkel jobb. Opptakene stammet altså fra tre konserter som fant sted 23. august 1964 og 29. og 30. august 1965. Til tross for den elendige lyden klarte Martin å bruke opptakene av «Help!» og «Ticket To Ride» fra 29. august-konserten, resten er fordelt på de to andre.

Nå har sønnen Giles Martin remastret disse opptakene, og han fikk også tilgang til flere opptak fra konsertene som har resultert i fire bonusspor. Oppsiktsvekkende nok var ikke monsterhiten «I Want To Hold Your Hand» med på den opprinnelige Hollywood Bowl-utgivelsen, og de tre andre er «You Can’t Do That», «Baby’s In Black» og en coverversjon av Carl Perkins’ «Everybody’s Trying To Be My Baby» som de gjorde på Beatles For Sale-albumet.

17 000 hylende ungjenter gjør fremdeles en seriøs innsats for å overdøve musikken, men Giles Martin har lykkes i å få frem nyansene langt bedre enn hva faren hadde mulighet til for 39 år siden. Det låter fremdeles «spesielt», men The Beatles: Live At The Hollywood Bowl er virkelig en fullgod konsertplate, noe jeg mener den også var da den opprinnelig ble utgitt, min eventuelt manglende kritiske sans til tross.

Samtidig har den berømte amerikanske regissøren Ron Howard laget dokumentarfilmen The Beatles: Eight Days A Week – The Touring Years der han retter søkelyset mot turnébandet The Beatles fra konsertene i The Cavern Club i Liverpool i 1962 og frem til den siste konserten i San Francisco i 1966. At den vil være svært interessant er det neppe noen tvil om. Når den blir vist i Norge er ennå ikke avklart, men det er nok bare å glede seg!

– Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), september 2016