Kong Knopfler

Av mange hyllet som en av verdens beste gitarister, men SÅ mye mer. Mark Knopfler er tilbake med en strålende ny plate og påfølgende turné. Vi benytter sjansen til å ta et aldri så lite tilbakeblikk og en nærmere titt på mannen og myten.

Av mange hyllet som en av verdens beste gitarister, men SÅ mye mer. Mark Knopfler er tilbake med en strålende ny plate og påfølgende turné. Vi benytter sjansen til å ta et aldri så lite tilbakeblikk og en nærmere titt på mannen og myten.

Det er så vidt jeg vet svært få popstjerner som har fått en dinosaur oppkalt etter seg. Det vil si, jeg trodde ikke det var noen som helst inntil jeg for noen dager siden leste at det fantes en art som er døpt Masiakasaurus Knopfleri. Det hadde seg nemlig slik at forskerteamet som oppdaget denne spesielle dinosauren var inspirert av Knopflers musikk, og som en gest valgte de å gi den dette navnet i 2001. Det var for øvrig en svært aggressiv rakker vi hadde med å gjøre her. Navnet betyr noe sånt som hissig øgle – av Knopflerarten altså.

Det er ikke mye som vitner om aggresjon i Knopflers musikk. Fra han første gang dukket opp som frontfigur i Dire Straits i 1978 og frem til i dag, har musikken hans vært kjennetegnet av helt andre ting. Uansett hvor mye han og musikerne han benytter måtte gi jernet, låter det hele tiden utstudert tilbakelent og coolt. Knopflers plekterfrie spill er dønn imponerende – selv etter til nå 37 år i offentlighetens søkelys – men du får aldri følelsen av at han er frempå. I Knopflers verden virker alt så selvfølgelig, selvsikkert, lekent og friksjonsfritt at det er en fryd. Det bare flyter elegant av gårde – alltid.

De første tonene det platekjøpende publikum hørte fra Knopflers gitar var de ensomme tonene som åpner «Down To The Waterline», det første sporet på den selvtitulerte debutplaten fra 1978. Det var lyden av store, endeløse åpne sletter under skyfri himmel, der tilsynelatende ingenting lever, ingenting gror. Men når bandet sparker inn bak ham tar han oss ned til elven Tyne, til havneområdene i Blyth nord for Newcastle der han vokste opp, og til ungdomstiden der han og en kjæreste har et flyktig seksuelt eventyr nede ved elvebredden, omgitt av skipsverft, containere og lagerskur som ikke lenger er der. Slik åpnet Mark Knopfler et univers vi fremdeles blir kjent med gjennom hans mange flotte soloplater.

At Mark Knopfler og Dire Straits var inspirert av JJ Cale var det liten tvil om, og Knopflers musikalske hjerte banker tungt for organiske musikkformer som blues, country, forskjellige typer folkemusikk, tidlig rock’n’roll, skiffle og mer til. Han har viet et liv og en karriere til å hedre det som har vært før ham, med helter som Scotty Moore, B.B. King, Django Reinhardt, James Burton og Chet Atkins lurende i kjølvannet av det han bedriver. Atkins har han sågar laget en plate sammen med, mestermøtet Neck And Neck fra 1990, samme år som han ga ut platen Missing… Presumed Having A Good Time med det løsslupne hobbybandet The Notting Hillbillies der han hadde en mer beskjeden rolle, et motstykke til monsteret han hadde bygd Dire Straits til å bli i løpet av fem plater og syv år.

Det var nemlig i 1985 etter betydelig suksess med den nevnte debutplaten, den undervurderte oppfølgeren Communiqué (1979), den svært iørefallende Making Movies (1980) og den adskillig mer ambisiøse Love Over Gold (1982) at Knopfler og bandet ga ut Brothers In Arms og snudde tilværelsen fullstendig på hodet.

Brothers In Arms ble en internasjonal gigantsuksess som nå har solgt i mer enn 30 millioner eksemplarer. Det er også den fjerde mest solgte platen noensinne i Storbritannia, og singlen «Money For Nothing» var låta som først og fremst gjorde dette mulig. Det var den første videoen som ble spilt på MTV i England, og vi kjenner resten av soga: «You play the guitar on the MTV… (…) Money for nothing and chicks for free».

Med unntak av noen få låter, «Money For Nothing» og ikke minst det episke tittelkuttet, synes jeg Brothers In Arms er den kjedeligste og klart minst interessante av de fem ”opprinnelige” Dire Straits-platene. Først seks år senere kom det et nytt album, det skuffende On Every Street, men da var det tydelig at Knopfler hadde hodet sitt helt andre steder, i de nevnte samarbeidsprosjektene, i filmmusikkens verden, i produsentstolen. Det er noen fine låter på On Every Street, men det er nesten synd at den ble utgitt. Hadde Dire Straits gitt seg etter Brothers In Arms og suksessturneen som fulgte hadde de gitt seg så til de grader på topp. Når det så er sagt, solgte On Every Street likevel latterlig imponerende ti millioner eksemplarer, så kanskje er det bare jeg som er litt muggen her.

Det tok mange år før Mark Knopfler bega seg ut på en seriøs solokarriere. Først i 1996 kom Golden Heart, den første nye platen med rene sanger fra Knopflers hånd som kan kalles en ordentlig soloplate. Han hadde på det tidspunktet laget musikk til fem filmer og hatt en viss suksess, ikke minst med temasangen fra Bill Forsyths lavmælte Local Hero i 1983. Golden Heart inneholdt blant mange andre fine sanger «Darling Pretty», som med sin nydelige intro som var et lite stykke irsk folkemusikk gjorde hele albumet til en suksess, også i Norge. Den signaliserte med stor tydelighet at Knopfler var tilbake i fin form og at han hadde lagt Dire Straits-spøkelset bak seg. Det var en helt ny start.

Siden den gang har Knopfler gitt ut ytterligere syv soloplater, de fleste av dem svært gode. Jeg har vært skuffet over to av dem, Kill To Get Crimson (2007) og Privateering (2012), men sånn er det med de fleste gode musikalske venner. De leverer ikke hver gang. Men på sitt nye album Tracker er han i toppslag, og det lover svært godt for sommerens konserter. Her i Norge vil han spille på DnB Arena i Stavanger 8. juni og på Norwegian Wood-festivalen i Oslo 10. juni. De som har sett ham før vet at det er noe å glede seg til. Som regel gjør han strålende konserter med et band som ikke kan gjøre noe feil, og et sett som alltid inneholder noen kresent utvalgte Dire Straits-låter. I 2010, sist han var i Frognerbadet, spilte han fem – «Romeo And Juliet», «Sultans Of Swing», «Telegraph Road», «Brothers In Arms» og «So Far Away». Så vidt jeg husker var anmelderne mellomfornøyd. Jeg var på min side ekstatisk.

Med de nye låtene i bagasjen, «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes», «Beryl», «River Towns» og andre blinkskudd, tyder alt på at turneen han nå legger ut på blir en fest. Mens vi venter har jeg laget en Skikkelig Fin Spilleliste som vi kan høre på. For skams skyld har jeg lurt inn noen låter han har skrevet eller produsert også. Linken finner du under her.

– Erik Valebrokk, mars 2015