Nick Drake

At en artist oppnår legendestatus og betydelig salgsøkning etter sin død er ikke uvanlig. Men at det skjer gjennom en sakte prosess over flere tiår er betydelig mer uvanlig. Nicholas Rodney ”Nick” Drake er et av få unntak i så måte. I sin egen levetid fram til han døde i 1974 ga han ut tre album på plateselskapet Island – ingen av dem solgte mer enn 5000 eksemplarer den gangen. Ettertiden har vært en ganske annen. Nå blir tre posthume cd-utgivelser også tilgjengelig på vinyl.

Nick Drakes musikk var av det akustiske og lavmælte slaget. Han utviklet en gitarteknikk som skilte seg ut fra de fleste. I tillegg til at sangene og tekstene hans var av det nesten unike slaget. Etter å ha blitt anbefalt av Fairport Convention-sjefen Ashley Hutchings å sjekke ut Drakes musikk, fikk han kontrakt med produsenten Joe Boyds selskap. Og dermed også med Island Records. Han debuterte med albumet ”Five leaves left” i 1969 – et album som i manges ører var hans beste.

Han vant raskt respekt hos en indre krets av musikerkolleger og velinformerte folk i britiske folk-kretser. Men manglende respons i form av salg skapte depresjoner hos den beskjedne unggutten. Han var dessuten alt annet enn glad i sceneopptredener og intervjuer. Hvilket selvsagt medførte problemer med å promotere ham skikkelig. Han opptrådte, så vidt vites, aldri på TV. Og det finnes heller ingen kjente filmopptak av musikken hans.

Debutalbumet var en svært spartansk produksjon. Til oppfølgeren ”Bryter layter” ble det bestemt å gå for et noe mer kommersielt lydbilde for å utvide lydbildet litt. Resultatet ble mer umiddelbart og fengende enn den nokså introspektive ”Five leaves left”. Drake leverte fortsatt flotte tekster og melodier. Samt at et par instrumentaler skapte større spennvidde. Likevel var instrumentalene (tittelsporet og ”Sunday”) nokså omdiskuterte, bl.a. blant folk i hans eget plateselskap.

Akkurat som med forgjengeren deltok folk fra Fairport Convention også på denne. Samt at John Cale (Velvet Underground) deltok på noen sanger. Men heller ikke denne gangen var salget bra – og anmeldelsene var blandet. Dette forsterket Drakes problemer med selvtillit. Han sluttet med sceneopptredener – hvilket han uansett aldri hadde vært glad i.

Drakes mentor og produsent Joe Boyd solgte nå sitt eget selskap til Island og flyttet hjem til USA. Noe som heller ikke bidro positivt til Drakes humør og mentale tilstand. Island hørte mindre og mindre til ham.Men en dag lå det plutselig en tape på trappa til Islands kontorer med opptakene som skulle bli til Nick Drakes tredje, og siste, album ”Pink moon”.

Denne gangen var produksjonen mer lavmælt og stille en noen gang. Drake var, med unntak av en bitte liten piano overdub, kun akkompagnert av sin egen akustiske gitar. Promoteringen lå fortsatt på et minimum. Drake sa ja til et intervju med musikkavisen Sounds, der han snakket mest om sin mangel på entusiasme for sceneopptrener. Det var det hele. Etter dette ble han mer og mer assosial samtidig som sykdom og generelle helseproblemer betød en stadig lavere profil utad. I november 1974 døde han hjemme etter en overdose av antidepresjonsmidler.

Årene gikk.Etter hvert bestemte Island Records seg for å samle hans tre album i en LP-boks kalt ”Fruit tree”. Igjen uten de store resultatene. Men stikk i strid med alle tips, begynte langsomt interessen for Drakes musikk å stige. Plutselig begynte musikere fra band som The Cure og R.E.M. å nevne ham som en av sine inspirasjonskilder. Samle-LP’en ”Way to blue” kom ut i 1994 og solgte over noen år nok til å kvalifisere seg for et gullplate-trofé. Dette var det første håndfaste beviset på at Nick Drakes ettermæle og renommé lå på et nivå han aldri hadde vært i nærheten av under sitt 26 år lange liv. Interessen betød utgivelser av ukjente og u-utgitte opptak. Og nå blir de posthume utgivelsene ”A treasury”, ”Family tree” og ”Made to love magic” relansert som 180 grams vinylutgivelser i forbindelse med utgivelsen av en bok om ham.

Nick fikk selv aldri selv oppleve denne hyllesten. Han ligger begravet på en unnselig gravplass i Tanworth-In-Arden utenfor Birmingham. Skuelystne er velkommen til å besøke gravplassen og den lille beskjedne steinen han fikk. Men på treet ved siden av har familien hengt opp et lite skilt der de høflig ber folk ikke å etterlate blomster, lys eller annet pynt. Helt i Nick Drakes ånd. Selv om det er et årlig minnearrangement ved kirken.

40 år etter sin død er hans stjerne større enn noensinne. Nick Drake – truly one of a kind!

– Thor-Rune Haugen