Paul Weller tar styringen

Med 1979-albumet Setting Sons ble omsider The Jam et band virkelig å regne med. Det er en plate som ikke har mistet det spøtt av sin opprinnelige kraft.

Det var meningen at Setting Sons skulle bli et konseptalbum, en sangsyklus om tre kamerater som gikk hver sin vei under borgerkrigen for så å finne sammen igjen. Paul Weller, frontfigur, sanger, gitarist og låtskriver i The Jam var inspirert av skolekameraten Dave Wallers poesi, men rakk ikke å gjennomføre prosjektet. Det betyr ikke at Setting Sons er en dårlig eller mislykket plate. Tvert imot var det her The Jam virkelig viste hva de var gode for, og etter tre år uten å bli tatt særlig på alvor av plateselskapet fikk trioen et endelig kommersielt gjennombrudd. Det ga dem den respekten og friheten de trengte for å holde det gående enda noen år før Weller valgte å si stopp.

The Jam ga ut seks plater i årene 1977 til 1982 og kunne ikke vært annet enn engelske. Tungt inspirert av tekstuniverset (og musikken) til 60-tallsband som Small Faces, The Kinks og The Who tok Paul Weller engelsk hverdagsliv inn i popmusikken, alt ispedd en ung, sint og venstreorientert politisk bevissthet, med litterære fotavtrykk fra blant annet George Orwell og T.S. Eliot. The Jam rakk å hekte seg på punkbølgen i 1977 med debutalbumet In The City og This Is The Modern World samme år. I 1978 fulgte det adskillig mer ambisiøse tredjealbumet All Mod Cons, der det musikalske nedslagsfeltet var bredere, noe som også gjenspeiles av tittelen på albumet. The Jam ble ufrivillig en slags fanebærere for den nye modbølgen, der de kombinerte den klassiske modstilen til de ovenfor nevnte bandene med punkens energi og ungdommelige kraft.

All Mod Cons ble, til tross for låter som «Mr. Clean», «English Rose», «’A’ Bomb In Wardour Street», «Down In The Tube Station At Midnight» og en versjon av The Kinks’ «David Watts», ikke den suksessen man hadde kunnet håpe på. Det var et lunkent plateselskap som betalte for studiotiden til Paul Weller, Bruce Foxton og Rick Buckler da The Jam startet innspillingen av sitt fjerde album i august 1979. Det var et adskillig mer entusiastisk plateselskap som sto bak gruppa etter at Setting Sons nådde fjerdeplass på albumlistene og singlen «The Eton Rifles» nådde tredjeplass i november samme år. Da The Jam ga ut sin første plate i 80-årene, dobbel-A-side-singlen «Going Underground»/«Dreams Of Children», dro markedsavdelingen i Polydor i gang alt de hadde og utsatte til og med utgivelsen for å legge ved en bonussingle med de første 100 000 eksemplarene for slik å få full effekt. Det betalte seg da også i og med at «Going Underground» ble bandets første nummer en-hit – av i alt fire.

Den er med som bonusspor på en fersk superutgave av Setting Sons som også inneholder en CD med demoer, et konsertopptak og en DVD med videoer og opptredener fra TV-programmene Top Of The Pops og Something Else. Det er en imponerende pakke. De ti låtene som utgjør originalalbumet er ledsaget av åtte bonusspor i form av singler fra samme periode. Det betyr at vi også for «Strange Town» og «When You’re Young», singleversjonen av «The Eton Rifles» og «Going Underground» med B-sider, blant dem den nydelige «The Butterfly Collector» (inspirert av John Fowles’ roman The Collector) som er blitt en av The Jams mest verdsatte låter.

Det er ganske sterkt å tenke på at Paul Weller var 21 år gammel da The Jam ga ut Setting Sons. Med unntak av to låter – bassist Foxtons fantastiske «Smithers-Jones» og en gnistrende versjon av Martha & The Vandella-klassikeren «Heat Wave» som bandet ofte avsluttet konsertene sine med – er albumet signert Weller. Hans skildringer av et England i krise, om valiumavhengige husmødre, unge menn som går i krigen og klassekamp, antyder en låtskriver som er eldre enn sine år, og låtmaterialet holder stand også 36 år senere.

Selv om The Jam var store i sin samtid og da primært i England har Setting Sons havnet litt i skyggen av andre monumentale album fra samme år, som The Clash’ London Calling og Pink Floyds The Wall, men der har det ingenting å gjøre. Med den åpenbare forskjell at de to nevnte er dobbeltalbum mot Settings Sons som er enkelt, er det en sann skattkiste vi får boltre oss i her. Låter som «Thick As Thieves», «Private Hell», «Saturday’s Kids» og «The Eton Rifles» er enestående eksempler på Paul Wellers låtskrivertalent, og det er liten tvil om at The Jam var en tight enhet. Gitar, bass og trommer – riktignok støttet av litt piano, saksofon og cello samt et strykerorkester på albumversjonen av «Smithers-Jones» – er som oftest nok hvis alle vet hva de holder på med, og det gjorde Weller, Foxton og Buckler.

Det ble to plater til – Sound Affects i 1980 og The Gift i 1982 – før Paul Weller overraskende valgte å oppløse The Jam for å utforske nye horisonter. Ironisk nok ble Wellers partner i hans neste prosjekt The Style Council, bandets venn Mick Talbot. Han ble nemlig hentet inn som pianist på versjonen av ”Heat Wave” som avslutter Setting Sons, her kreditert som «Merton Mick». I The Style Council utforsket Talbot og Weller jazz, soul og andre stilarter som hadde en slags opprinnelse her og som The Jam til en viss grad leflet med på sitt siste album The Gift.

Sistnevnte album ble det eneste The Jam-albumet som nådde førsteplassen på de engelske hitlistene, men det betyr ikke nødvendigvis at det var deres beste. Selv holder jeg som mange vel har forstått en knapp på Setting Sons. Det er et monumentalt album, og i superduper deluxeutgave er det virkelig flott. Ferdig snakka!

– Erik Valebrokk, februar 2015