News
Pettys beste år er i boks
Med utgivelsen av Tom Pettys ni første album i en lekker vinylboks er julen sikret. Årene 1976 til 1991 var den virkelige gullalderen for Petty og et av verdens beste backingband, The Heartbreakers.
Da den gamle The Byrds-sjefen Roger McGuinn første gang hørte «American Girl» fra Tom Petty & The Heartbreakers’ selvtitulerte debutalbum snudde han seg til manageren sin og stilte spørsmålet «Når skrev jeg den sangen?» Den var selvsagt skrevet som en ren hyllest til McGuinns helt spesielle Rickenbacker-sound, og McGuinn spilte inn en versjon til albumet Thunderbyrd noen måneder etter The Heartbreakers’ utgivelse. Stafettpinnen gikk for så vidt også videre da The Strokes innrømmet å ha «lånt» riffet fra «American Girl» til sin egen «Last Nite» i 2001.
I den monumentale nye vinylboksen The Complete Studio Albums Volume 1 (1976-1991) får du høre «American Girl» og 92 andre sanger. Åtte av de ni platene er kreditert Tom Petty & The Heartbreakers, mens den siste er Full Moon Fever, Pettys første soloalbum. Samlet er dette ni plater som utgjør en svært viktig del av rockens historie. I denne perioden arbeidet The Heartbreakers seg opp til å bli et av de mest sentrale bandene innen amerikansk rock’n’roll, og låtmaterialet er da også deretter.
Med det spretne åpningssporet «Rockin’ Around (With You)» fra Tom Petty & The Heartbreakers (1976) la bandet umiddelbart for dagen en forståelse for klassiske rockelementer og rhythm’n’blues, som hentet fra en tradisjon med røtter hos blant annet Elvis Presley, Chuck Berry, Howlin’ Wolf, Buddy Holly og Eddie Cochran, og la seg forholdsvis tett inntil det musikalske nedslagsfeltet til folk som Bruce Springsteen og Bob Seger, nesten klassisk heartlandrock, men i dette tilfellet fra sørstatene, nærmere bestemt Gainesville, Florida. Den sløye «Breakdown» bærer i seg mye soul og gospel, og som sang nummer to på platen åpner den dermed opp for en større helhet. Ikke at Petty og The Heartbreakers var ute etter å finne opp kruttet på nytt med debutalbumet. Det går i mye av det samme, og det gjorde også de påfølgende platene, men det gjøres så bra og så stilsikkert at dette bare måtte slå an. Og det gjorde det. Det tok bare litt tid.
Riktignok gjorde Tom Petty & The Heartbreakers det brukbart i England, men i USA måtte de gi ut enda en plate, You’re Gonna Get It! (1978) før de ble lagt merke til. Med låter som «I Need To Know» og «Listen To Her Heart» klatret albumet etter hvert til pene 23. plass på Billboard-lista, og i kjølvannet fulgte debuten og endte til slutt på 55. plass med singlen «Breakdown» som omsider ble en Top 40-hit.
The Heartbreakers hadde da spilt sin klassiske rock’n’roll i en årrekke. Både gitaristen Mike Campbell og keyboardisten Benmont Tench hadde spilt sammen med Petty i bandet Mudcrutch (som Petty gjenopplivet i 2008), og for å fullføre besetningen hadde de engasjert rytmeseksjonen Ron Blair (bass) og Stan Lynch (trommer). Det var et tight outfit, og The Heartbreakers ble raskt en het konsertbillett.
Med Damn The Torpedoes brøt bandet lydmuren i 1979, og platen nådde 2. plass, med hitsingler som «Don’t Do Me Like That» og «Refugee». «Here Comes My Girl», «Even The Losers», «Louisiana Rain» – dette er en plate der Pettys låtskriving skyter fart og nedslagsfeltet generelt oppfattes som bredere. Damn The Torpedoes var lyden av et band som ville noe mer.
Hard Promises kom i 1981 og nådde 5. plass på Billboard-lista. Singlekuttet herfra er nydelige «The Waiting», og platen inneholder også Stevie Nicks’ gjesteopptreden på «The Insider». Omtrent på samme tid bidro Petty og deler av Heartbreakers på Nicks’ solodebut Bella Donna med Petty/Campbell-komposisjonen «Stop Draggin’ My Heart Around» som ble en større suksess enn de selv hadde opplevd så langt. Den nådde så høyt som 3. plass på singlelista i USA.
Bandet trådde litt vannet med Long After Dark (1982), den første LPen uten Ron Blair som ble erstattet av Howie Epstein. Det er slett ingen dårlig plate, og den nådde 9. plass på albumlista, men den kan veldig lett oppfattes som en noe lettfattelig oppfølger til Hard Promises. Følelsen av nevneverdig utvikling, ny og viktig bassist til tross, er liksom fraværende. Riktignok er det første gang bandet benytter synthesizer, men det spiller mindre rolle. Dog kan du ikke argumentere mot låter som «You Got Lucky» og «Change Of Heart». De er så bra som noen.
Men så, mine damer og herrer, ta meget vel imot Southern Accents som kom som en virvelvind tre år senere, i 1985. Åpningssporet «Rebels» er alene verdt prisen, den tøffeste låta Heartbreakers hadde spilt inn til da, med refrenget som går «I was born a rebel, down in Dixie on a Sunday morning, yeah – with one foot in the grave, and one foot on the pedal, I was born a rebel» – nå snakker vi!
Det skal sies at Southern Accents ikke er den mest helhetlige Heartbreakers-platen, og det skyldes blant annet at bandmedlemmene hadde forskjellige oppfatninger av hvordan den skulle låte. Det er også den platen som skiller seg sterkest ut fra resten av katalogen frem til da, ikke minst på grunn av «Don’t Come Around Here No More», den psykedeliske popperlen Petty skrev sammen med Eurythmics’ Dave Stewart, der han i musikkvideoen spiller den gale hattemakeren fra Alice i Eventyrland i en mildt sagt spaca video. Andre gnistrende sanger på albumet er «Spike», «Make It Better (Forget About Me)» og selvsagt tittelkuttet som Johnny Cash har sunget en nydelig versjon av. Platen nådde en grei 9. plass på Billboard-lista, men den nådde bredere enn normalt, spesielt takket være «Don’t Come Around Here No More».
«Jammin’ Me» var den helt klassiske rock’n’roll-utblåsningen som åpner Let Me Up (I’ve Had Enough) (1987). Petty skrev låta sammen med Bob Dylan (de ble begge medlemmer av Traveling Wilburys året etter), og Heartbreakers høres her ut som Rolling Stones på sitt aller mest intenst rocka. Det er en formidabelt kul single, og selv om albumet kun nådde en beskjeden 20. plass er den i besittelse av åpenbare kvaliteter. Den har også en veldig rå livesound som er en tydelig kontrast til den gjennomproduserte Southern Accents og var nok en form for nødvendighet for bandet.
Etter det første Traveling Wilburys-albumet i 1988, ga Petty ut sin solodebut Full Moon Fever i 1989. Den ble en stor suksess og Pettys første smak av VG-lista der den nådde så høyt som 2. plass. Den solgte bra over hele verden, og hjemme i USA nådde den 3. plass. Blant de mange blinkskuddene kan vi nevne den nydelige åpningslåta «Free Fallin’», «I Won’t Back Down», «Yer So Bad» og «Running Down A Dream». Med unntak av Stan Lynch var resten av Heartbreakers med på albumet, ikke minst Mike Campbell som hadde en sentral rolle, blant annet som produsent sammen med Petty selv og hans Wilbury-kollega Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra. Lynne hadde også skrevet brorparten av sangene sammen med Petty, og med hans øre for gode popmelodier, er det ikke rart dette gikk veien.
I første omgang ble det med den ene soloplaten for Petty (han har gitt ut to til senere), og i 1991 gjenforentes The Heartbreakers for nok en stor suksess, flotte Into The Great Wide Open, der Petty nok en gang skrev sammen med Jeff Lynne. Det vil være å ta i å si at Into The Great Wide Open er så bra som Full Moon Fever – den har mye av den samme lyden, men ikke fullt så gode låter – men dette holdt i massevis, og sanger som «Learning To Fly», «All Or Nothin’» og tittelkuttet er for rene klassikere å regne. Albumet nådde 13. plass i USA og 5. plass på VG-lista og gjorde det skarpt også i resten av verden.
Med den nye boksen er nå 15 års bemerkelsesverdig rock’n’roll-historie samlet, og platene er presset på 180 grams svart vinyl med tilhørende nedlastingskort. Coverne er gjengitt ned til minste detalj og plassert i en solid boks. Dette er med andre ord svært lekkert, og de definitive utgavene av Petty og Heartbreakers’ 15 første – og viktigste – år.
Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), desember 2016
