R.E.M. – 25 år utenfor tiden

Out Of Time var R.E.M.s definitive gjennombruddsalbum. Når 25-årsjubileet markeres med nye deluxeutgaver får vi ytterligere kjøtt på beina til en bauta i rockhistorien.

«Hey, I can’t find nothing on the radio! Ah. Yo! Turn to that station.»

– KRS-One representerte noe jeg anså som musikkens fremtid, en ny amerikansk stemme, et nytt tiår, forteller Michael Stipe i et intervju i forbindelse med den ferske jubileumsutgaven av R.E.M.s kommersielle gjennombruddsalbum Out Of Time som nå har rundet 25 år. Albumet representerte på mange måter et slags stilskifte for bandet, med hip hop-elementer i «Radio Song» og tyggegummipop i den smått tåpelige «Shiny Happy People» der The B-52’s-sanger Kate Pierson var duettpartner med Stipe, men først og fremst er det kjent for megahiten «Losing My Religion», en sang alle gamle fans av bandet kunne gjenkjenne som «typisk R.E.M.», men som om mulig var enda mer iørefallende enn tidlige triumfer som «Fall On Me» og «So. Central Rain (I’m Sorry)».

Det var en sang som ga bandet en smak på verdensherredømme, og det i samme år som grungen eksploderte, hip hop var i ferd med å ta over store deler av platemarkedet og countrystjernen Garth Brooks solgte mer plater enn noen andre i hele verden. R.E.M.s «Losing My Religion» og albumet Out Of Time står fremdeles fjellstøtt når du benytter det perspektivet, med 25 år i bakspeilet.

Hvor fremtidsrettet var egentlig Stipe og resten av R.E.M. – Peter Buck, Mike Mills og Bill Berry – da de laget Out Of Time? At rapperen KRS-One fra Boogie Down Productions fikk æren av å åpne platen, innebar ikke i seg selv noen tydelig endring. Likevel pekte den i nye retninger for bandet som hadde vært i konstant aktivitet de siste åtte-ti årene med en tilsynelatende evigvarende syklus med plateinnspilling og påfølgende turné i et salig kjør. Frem til og med det sjette albumet Green (1989) hadde dette vært arbeidsmetoden, men etter Green-turneen bestemte de seg for ikke å turnere i kjølvannet av neste plate. De skulle for første gang i platekarrieren roe tempoet, en ren nødvendighet for R.E.M.s videre eksistens. Det er grenser for hvor lenge man kan holde det gående på en slik mate.

Beslutningen var nok som om en svært tung bør ble løftet fra bandmedlemmenes skuldre. Out Of Time bærer tydelig preg av en løssluppenhet som ikke hadde vært der på de siste par platene, og er dessuten langt mer variert og utforskende enn noe R.E.M. hadde prestert frem til da. Veldig mye er akustisk basert, og platen har et nesten gammelmodig lydbilde, sin stilsikre og tidsriktige Scott Litt-produksjon til tross. Her er strykere og blåsere, orgel, mandoliner og kassegitarer, i strøkne og smakfulle arrangementer, og bandet staket ut en ny kurs som tilsiktet eller utilsiktet også skulle vise seg å være et lykketreff, den endelige forløsningen av ti års knallhardt og for det meste målrettet arbeid.

«Out Of Time var lyden av et rockband som kastet kart og kompass, og fant sin nye retning langs en sti gått opp med instinkt og intuisjon», skriver journalisten Annie Zaleski i sine liner notes til jubileumsutgaven(e) av albumet. Den instinktive fremgangsmetoden resulterte i flere instrumentbytter slik de også hadde utført på Green to år i forveien, Mike Mills sang to sanger – «Near Wild Heaven» og «Texarkana» – og det ble også gjort plass til et instrumentalspor, «Endgame», eller rettere, et slags instrumentalspor, her er litt «lalling» fra Stipe, men ingen ord.

Michael Stipe synes også i stor grad å finne seg selv til rette som tekstforfatter på Out Of Time. Han hadde et behov for å utfordre seg selv på dette området og var svært fokusert på det i prosessen som ledet til ferdig album.

– Fra starten av var jeg allergisk mot tanken på å skrive kjærlighetssanger, forteller han Zaleski. – Jeg satte opp regler for meg selv om ikke å bruke visse ord eller visse temaer, med kjærlighetssanger som den ultimate popklisjeen. Men jeg tenkte, «det er nok av dem her i verden, la oss se hva annet jeg kan gjøre». Å skrive om begjær og lengsel og desillusjon – det er mer territoriet det viste seg at jeg var ganske bra på, så det er der jeg fokuserte oppmerksomheten min.

I «Radio Song» er støyen fra apparatet en metafor for det som ødelegger et forhold, mens det i «Losing My Religion» handler om kjærlighet som ikke gjengjeldes. «Near Wild Heaven» handler om skjørheten som oppstår når et forhold smuldrer opp, og «Country Feedback» er ifølge Stipe en av de tristeste sangene han noen gang har skrevet, om et forhold som er blitt så skadet at det ikke lenger finnes noe som helst håp om forsoning.

Den musikalske retningen bandet la ut på med Out Of Time fortsatte med Automatic For The People året etter, en plate som sementerte suksessen og av mange regnet som R.E.M.s fineste. Men viktigere er at fremgangsmåten bandet nå benyttet la grunnlaget for måten de laget alle sine fremtidige plater på – vellykkede eller mindre vellykkede – frem til de tre gjenværende medlemmene Stipe, Buck og Mills (Berry sluttet i 1997) satte et endelig punktum for virksomheten i 2011. Out Of Time lærte dem at alt var mulig, at det ikke hadde noen hensikt å legge bånd på seg eller sette begrensninger. At den samtidig gjorde dem til superstjerner var en bonus de på ingen måte så komme. – Det var jo ikke slik at mandoliner var selve go to-instrumentet for hitlåter i 1991, sier Peter Buck lakonisk om suksessen med «Losing My Religion».

Se NRKs dokumentar om “Losing My Religion” her

Nå er Out Of Time nyutgitt både som dobbel deluxe-utgave og firedobbel superduperutgave, samt en trippel vinylversjon. Den «vanlige» deluxeutgavens andre CD inneholder 19 demoer fra Out Of Time-perioden som viser sangenes progresjon og som sådan er et meget interessant dokument. Den firedoble utgaven inneholder en tredje CD med en konsert spilt inn for det kjente radioshowet Mountain Stage med seks av sangene fra Out Of Time i tillegg til eldre låter og en versjon av The Troggs’ «Love Is All Around», samt The Flatlanders-klassikeren «Dallas» der de gjestes av Billy Bragg, Robyn Hitchcock, Christine Collister og Clive Gregson. Det følger også med en Bluray med hele albumet i 5.1 Surround Sound og Hi-Resolution Audio, samt musikkvideoene fra platen. Det er med andre ord DEN pakka!

Kjøp Super Deluxe utgaven eller 3LP utgaven her

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), november 2016