Sting – en folkehelt

Få artister er rynket sånn på nesen av som Sting, men hallo?!? Har du først vært del av supertrioen The Police er du helt for alltid. Ferdig snakka!

Nå skal dere høre: Som ivrig musikkblogger er undertegnede også aktiv i forskjellige Facebook-fora. Forleden var jeg på Bryan Adams-konsert i Oslo Spektrum, en konsert jeg syntes var helt fortreffelig og derfor skrev en anmeldelse av til bloggen min. Den kan du lese her hvis du gidder: http://erikvalebrokk.blogspot.no/2015/03/bryan-adams-reckless-show-reviewed-its.html

Hvis du ikke gidder er kortversjonen at jeg tar et lite oppgjør med min fortid som «kritisk musikkjournalist». Da jeg en gang for lenge siden var på mitt mest breiale fulgte jeg en del uetablerte «sannheter» som at de og de artistene var pyton, sånn og sånn musikk ikke var til å høre på og så videre. Blant dem som var gjenstand for mitt noe ufunderte nag var Bryan Adams, og under nevnte konsert gikk det opp for meg at jeg hadde tatt altfor lettvint på saker og ting. Adams vet hva han driver med, og han gjorde det den gangen også. Jeg sier ikke at en musikkjournalist ikke skal være kritisk, for all del, men jeg og mange med meg har gjort den feilen det er å avskrive folk som Bryan Adams på et klart sviktende grunnlag.

Likevel, jeg har vanskelig for å komme på en artist som er så til de grader latterliggjort som Sting. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt folk hånle bare han blir nevnt, hvor mange ganger har jeg ikke lest noe nedsettende om ham, sett folk rynke på nesen? Til mitt eget eventuelle forsvar, vil jeg ha sagt at jeg alltid har likt ham, alltid gitt ham en sjanse, uten at jeg dermed synes alt han har gjort er fantastisk. Solokarrieren hans har vært en tidvis prøvelse, også for meg. På den annen side har han aldri gått på akkord med seg selv. Han har bestandig fulgt sin egen intuisjon, sine egne ønsker om å utvikle seg musikalsk. Penger har han også tjent. Så hvem ler egentlig sist og best da?

Men Sting kan sette i gang en krangel. Da jeg postet Bryan Adams-anmeldelsen min i en Facebook-gruppe for musikkentusiaster fikk jeg umiddelbart litt honnør for mine innrømmelser i forhold til Adams og mitt tidligere virke som profesjonell, eventuelt «profesjonell», musikkjournalist. Det jeg ikke så komme var en gedigen feide mellom to kranglefanter som varte og rakk nedover i tråden – om Sting – for øvrig en fortsettelse av en krangel fra dagen i forveien der noen hadde startet med å skrive noe pent (eller stygt) om Sting i forbindelse med felleskonserten han og Paul Simon holdt.

Sånn er det altså med Sting. Folk ler av ham, folk elsker ham. Folk krangler om ham, og folk krangler på grunn av ham. Bare at noen nevner navnet Sting – vi snakker ikke om mer enn fem små bokstaver – er nok til å sette sinnene i kok.

Mitt eget utgangspunkt angående Sting er at jeg i sin tid var stor fan av The Police. Riktignok kom jeg ikke inn før på LP nummer to, Regatta de Blanc som kom høsten 1979, men jeg fikk raskt med meg debuten fra året i forveien, Outlandos d’Amour. «Message In A Bottle» var den første Police-låta jeg hørte, og jeg skal si det gjorde inntrykk! At tre musikere kunne lage så fin lyd var mer enn jeg kunne fatte, men så var jeg ikke så veldig godt i stand til å forstå hva som var mulig for tre musikere å utrette heller, 13 år gammel som jeg var. Men det var altså en skjellsettende opplevelse. En annen var da min gode venn, navnebror og klassekamerat Erik som den første i gjengen kjøpte 1981-albumet Ghost In The Machine og vi spilte den så høyt vi kunne en hel kveld mens vi drakk oss herlig dritings i kjellerstuen hans, altfor unge som vi jo var. Det blir gode minner av slikt.

Da The Police ble oppløst og Sting gikk solo var det grunner til det. Han, gitaristen Andy Summers og trommeslageren Stewart Copeland hadde ikke spesielt lett for å samarbeide, og Stings ego og rolle som frontfigur var nok det som tæret mest på dem. Da Sting solodebuterte i 1985 med albumet The Dream Of Blue Turtles var meningene svært, svært delte, og det har de vært om alt Sting har gjort de påfølgende 30 årene, inkludert en gjenforening av The Police som ikke førte til mer enn en turné.

Ord som «pretensiøs», «flinkis» og «jålebukk» er brukt av mange for å beskrive soloartisten Sting, eller Gordon Sumner som han heter i det sivile liv. Musikalsk har han funnet på litt av hvert og beveget seg alt annet enn sømløst mellom pop, jazz, klassisk musikk, middelaldermusikk og mer. Så ja, ord som «pretensiøs», «flinkis» og «jålebukk» har vært opplagte karakteristikker. For ikke å snakke om at mange også omtaler ham som dørgende kjedelig. Heller ikke det er vanskelig å forstå om man treffer på riktig låt (eller plate) – og dem er det dessverre en del av.

Men så er det alt det fantastiske han har gjort også. Alle de nydelige låtene, alle de enestående konsertene, alle gledene han har gitt oss. Si hva du vil, men på en god dag er Sting en verdensmester og en folkehelt, en rent ut sagt fantastisk artist. Det må da være mulig å gi en person som skriver en «Moon Over Bourbon Street», en «Fragile» eller en «Englishman In New York» litt slack iblant, er det ikke?

Er hans beste plater bak ham? Meget mulig. Det skal nok mye til at han gir ut en plate som er bedre enn The Dream Of Blue Turtles, …Nothing Like The Sun eller Sacred Love. På den annen side var The Last Ship, den foreløpig siste platen hans som kom i 2013, tidvis veldig bra. Sting er nå 63 år gammel, men ingenting tyder på at han har «mistet det».

Og for meg vil han uansett alltid være en helt. Han spilte jo i The Police! Så får kranglefantene bare holde på.

– Erik Valebrokk, mars 2015